Pop med velbehagets vokal

DePresno
Forever
Konsert | 14.10.2016

Det er ikke alltid vi mennesker tør å gjøre det vi bør. Historien er derfor nødt til å være fylt med mange tapte idéer, fylt av uimotståelige stemmer som hele livet forble gjemt og givende skrivetalenter som aldri fikk arbeidet ut av loftrommet. Det ble heller alltid i skuffen, på kassetten eller harddisken. Det er ikke alle som tåler tanken på å eksponere sitt personlige rom til den vide verden.

Men av og til får vi historier hvor talentet heldigvis har blitt presset frem. DePresno skal ha vært et slikt tilfelle. Unggutten syslet med sitt på gutterommet, men lot det aldri forsvinne ut av rommets fire vegger.

Dette fortalte han under NRKs Lindmo. Vi har hans bror å takke for den fyldige, ungdommelige og mørke stemmen, den som går som en farsott gjennom Norges høyttalere som Bergens nye pop-yndling. For det var hans bror som så nødvendigheten av å få DePresno ut av gutterommet. Han skal ha sendt DePresnos låter til bransjen uten lov – og da var det gjort. DePresno var inne i varmen.

Nå er hans første EP ute, Forever, og den bringer lite nytt til bords. Den består av de tre velkjente singlene Stranger In Disguise, Hide And Seek og Forever, men har én ny låt: den rolige søtnosen Souvenir. 

At vi bare får én ny låt er et durabelig forsiktig valg. Det føles en smule skuffende, men kanskje mest irriterende, for de som har fulgt DePresnos inntreden på den norske scenen. Det er imidlertid greit for de som først skulle møte DePresno gjennom hans debut-EP: det er kun solide låter her, ingenting løssluppet eller forhastet.

Gnisning mellom elektronika og singer-songwriter

Stranger In Disguise er behagelig, Hide And Seek up-beat, nesten anmassende, mens Souvenir er bedårende behagelig: låten er neddempet, vi kan høre pedalen gå opp og ned, og ikke minst få høre et umåtelig søtt tekstarbeid. Andre steder har DePresnos tekster dessverre små tendenser til å bli spinnfattige kjærlighetstekster, men ikke her.

Men det er det musikalske ved Souvenir som skiller seg mest fra de andre låtene. Den er ikke like tidsriktig, og i en gnisning mellom de vage begrepene elektronika og singer-songwriter, slik alle de tre andre låtene er. Parallellen til den britiske King Krule har derfor vært vanlig. 

Til sammenligning er DePresno derimot langt rundere i sitt uttrykk. Der King Krule slafser og stønner, sjarmerer bergenseren. Det er som noen har moderert King Krules særhet og skapt DePresno av det, som en slags reinkarnasjon, bare i et langt varmere miljø, og et mer melodiøst og langt mer pop-orientert et.

Vi kan uansett kunne slå fast, at når Bjarne DePresno Borthen henter toner fra de dypeste juvene, gis vi en real sjelerens. Men vi trenger imidlertid mer. Mer av denne velbehagets vokal, mer av de velskrevne låtene, men også mer uforsiktighet og vågale valg. Dette er en reutgivelse av tre solide singler og én ny singel.

Det virker derfor kun et startsignal fra DePresno: Dette er kun starten, blir vi fortalt. Det er nå det begynner. Dette er utgangspunktet.