Pompøs etterdønning

Janove
Hengtmann
Album | 19.01.2018
Petroleum Records

Janove er fortsatt et fascinerende fenomen på det nye albumet Hengtmann, men langt ifra hele veien gjennom. 

Hengtmann er den tidligere Kaizers Orchestra-vokalistens andre soloalbum på norsk, etter fjorårets Artisten & MarleneDet er fortsatt bare som etterdønninger fra Kaizers-tiden å regne, men andre forsøk er i det minste en høyere og mer medrivende bølge enn den første. 

Men la det likevel være sagt først som sist: Det er fortsatt ingen som mestrer det «stavangerske» (i bred forstand) musikkspråket bedre enn denne jærbuen. Slik lever Janove fortsatt fryktelig trygt, badende i etterdønningene; slik er også Hengtmann et godt håndtverk med sterk formidlingsevne.

LES OGSÅ: Stort intervju med Janove.

Jeg snakker selv samme språk som ham, og har derfor vokst opp side om side med Kaizers, men ikke før nå, i min ferske tråling gjennom Janoves vokalarbeider, har jeg innsett, og virkelig latt meg begeistre, av Janoves mesterlige bruk av musikalsk ordlyd: Så egenartet, men likevel finurlig tilpasset hans eget morsmål.

Karakteristisk språk på øret

Dette har han aldeles ikke mistet på Hengtmann. Han hadde det i seg på Artisten & Marlene, og har det fortsatt. Bare hør åpningslåten Engel – hvor deilig er ikke det avslutningspartiet, bare hør lyden av Janoves måte å si «min Marlene» på!

Et annet høydepunkt er tittelkuttet Hengtmann, når Janove forteller farlige fortellinger om det mektige, med hans sterke fascinasjon for bilder som «ung katt / høg hatt», uttrykk som «snikksnakk» og kunstnere som Rembrandt. 

LES OGSÅ: Sigrid returnerer til Pstereo denne sommeren.

Nå har jeg allerede nevnt de to beste låtene, Engel og Hengtmann. Sistnevnte er vel å merke ikke bare en fryd med det karakteristiske språket på øret, men også fordi den langt på vei viser hans solokarrieres potensiale: Her er hans språk komplementert med musikk som pompøst men punktlig utpumpes, rytmisk, men likeså storslått.

Mindre liksom-øst-europeisk vodka-ompa

Men hva med resten? Og hva med det litterære, de karakteristiske universene, som Janove selvsagt på død og liv alltid skal skape? De virker denne gang mer påtvungne enn levende når han står på sine egne to ben.

Det er som om ingenting venter bak det tildekkende tekstsløret, ihvertfall ikke noe uttømmelig debattforum for konspirasjoner, sammenskuflede, uholdbare sammenhenger, som med Kaizers og deres mildt sagt blodsugende fans. 

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 

Janove Ottesen. FOTO: Tord Litleskare / GAFFA

Skal man dra en videre sammenligning med Kaizers er det musikalsk mindre burlesk nå, mindre liksom-øst-europeisk vodka-ompa, men like pompøst som Kaizers’ avsluttende arbeider. Det er en dyrkning av de store melodiene og de luftige arrangementene, men ikke alltid like velbalansert. 

Det er for eksempel ubalanse i den stadionjaktende låten Stormen, med sine klisjéer i hvert eneste vindkast. Stadionjakt og klisjéer. En kombinasjon som gjør Janove mer 30 Seconds To Mars enn han noen gang har vært. 

Lutfattig kjærlighetslåt

Og så har vi denne Ane Brun-duetten, da. Kalt Våpen. Her blir det ille: Det lyder som en avdanket rockers siste nykk, en lutfattig kjærlighetslåt som fra en komfortabel og spissborgerlig stue hvor lukten av pensjon sitter klamt i veggene, og hvor tørr kjeks plasseres på bordet idet Janove og Ane Brun sammen sier «ja, så fuck it» og skaper et av 2018s kleineste tekstøyeblikk. Beklager.

LES OGSÅ: Østkantrappere entrer nynorskscene.

Det gjør Hengtmann til et ambivalent albumverk. Ja, dette er stadig et prov på Janoves fascinerende tilnærming til språk og musikk, og ja, det er fortsatt et steg i riktig retning fra Artisten & Marlene.

Men alt i alt er det bare så som så denne gangen også. 

LES OGSÅ: Elektronikafestival legger ned etter 14 år.