Nytt Leonard Cohen-album:

Lyden fra bortenfor graven

Michael Chaves og Leonard Cohen i studio.

En ladning nye låter stiger frem som et siste farvel. Thanks for the Dance er Leonard Cohens takk for alt fra den andre siden. Takk for dansen!

Leonard Cohen
Thanks for the Dance
Album | 22.11.2019
Colombia | Sony Music

You Want it Darker ble utgitt bare uker før Leonard Cohen døde i 2016. Et album som viste en bevisst og engasjert Cohen på sitt aller beste.

Nå tre år senere får vi Thanks for the Dance. Det er ikke et album med out-takes og gamle b-sider. Albumet bygger på uferdige låter fra innspillingene av hans siste album, som hans sønn, Adam Cohen, med stødig og sikker hånd har gått gjennom og ferdigstilt. Ut av dette materialet og med hjelp av et stjernelag av musikere har han fullført sin fars siste tanker.

LES OGSÅ: Britisk stjernefotograf død.

Det er rett og slett en ladning med nye låter som stiger frem som et siste farvel. Stemningen på albumet ligger tett opp til hans siste studioalbum, om enn ikke like mørkt og tungsindig.

Dette er en bonusgave fra graven. Musikerne har vist Cohen den siste ære ved å fange hans egen sound. Det låter umiskjennelig Cohen, også musikalsk. Her har hans tekster fått sine melodier som ligger flortynt rundt vokalsporene, spor han spilte inn like før han døde.

Stjernelag av musikere

Det er stemmen som leder an på albumets ni låter, melodiene og koringene ligger som et behagelig bakteppe uten å ta fokus fra tekstene og stemmen. Beck, Richard Reed Parry fra Arcade Fire og Daniel Lanois er bare noen av artistene som har tatt turen innom studioet og gitt sitt bidrag og på den måten hylle et forbilde.

Som på You Want it Darker, er mesteparten av musikken skrevet og produsert av Adam Cohen her også. Cohens samarbeidspartner gjennom lang tid, Javier Mas, slår seg løs på Cohens egen gitar, mens Jennifer Warnes legger på sin vokal.

Albumet åpner med Happens to the Heart, en sang som fremstår som en liten oppsummering av en langt levd liv. Med sin karakterisktiske raspende røst tar han oss med gjennom små anekdoter fra sitt 82-årige liv. Det hele med en slentrende gitar som behagelig tonefølge, litt dempet i bakgrunnen, bare fremme når det er behov for det.

Lydbildet er gjennomgående mørkt og mollstemt. Stemningene er dystre, samtidig som de gir et håp om noe mer. Moving On fortsetter i samme gate. Dette er mer tonesatte historier enn sanger. Cohen var alltid en fantastisk poet, med tekster som fikk deg til å lytte.

It’s Torn kles inn med lett pianospill og en nærmest spøkelsesaktige synthlyd. The Hills gir oss rolige innslag av horn og orgel, mens Cohen forsøker å innfinne seg med at enden er nær.

Engasjert til det siste

Cohens engasjement for hva som skjer i verden får vi i Puppets, hvor det reflekteres over menneskenes mørke natur og hjelpesløshet. Det er mørkt og stillferdig, klokker kimer med svevende synth lyder brer seg utover mens koret bygger en vegg rundt det hele.

Det hele avsluttes med nydelige Listen To The Hummingbird, en kort liten vise hvor Cohen ber oss lytte til naturen og ikke nødvendigvis til han.

LES OGSÅ: En kjærlighetshistorie som skapt for det store lerret.

Gjennomgående for albumet er at Cohen reflekterer over livet med en blanding av tristhet, resignasjon og nostalgisk varme: Hver av de ni sangene på albumet fremstår som selvstendige, sammenhengende kunstverk som passer perfekt i Cohens musikalske arkiv. Det gjør hele til en herlig lytteopplevelse og et verdig farvel fra den andre siden.

En hilsen fra en av musikkens største og mest veltalende forfattere.