Anmeldelse av Cecilie Annas nye album:

Lavmælt og ufattelig vakkert

Cecilie Anna på Ducimer Bar i Manchester.

New Bird setter så absolutt spor etter seg, du kommer ikke unna om du først har sluppet det inn. La deg bli oppslukt av det såre og hjerteskjærende.

Cecilie Anna
New Bird
Album | 25.10.2019
Cecilie Anna Records

Tenk deg at du sitter i et mørkt rom, godt plassert i sofaen. Utenfor pisker vinden og regnet trommer mot vinduene. Det siste i verden du ønsker er å begi deg utenfor. I stedet heller du opp et glass rødvin og tenner i peisen. Ut av høyttalerne strømmer de herligste, mest hjerteskjærende toner. Du bare føler at mørket svøper om deg på en god og beroligende måte. Roen senker seg dypt inn i sjelen.

LES OGSÅ: Nick Cave til Norge med The Bad Seeds.

Slik er følelsen du sitter igjen med når du tar deg tid til å lytte til Cecilie Anna og hennes nyeste album, New Bird. Det skal godt gjøres å sette stemningen på en bedre måte enn det hun gjør her.

Stemningsfullt lydbilde

Alle låtene på albumet fremføres med kun vokal og synth, bare unntaksvis benyttes andre instrumenter for å få frem den rette stemningen. Lite som sparker fra, men i stedet ligger det der som et mørkt, mykt fløyelsteppe. Måten Cecilie Anna fremfører sine låter får tankene til å gå i retning av Susanna Wallumrød, tidvis også Anne Marie Almedal. Det er noe ved vokalen som treffer og gjør det minimalistiske lydbildet komplett. Det såre og nære, blandes med det ekte og vakre.

Cecilie Annas musikk vil aldri sparke i gang en fest. Til det er lydsporet for mørkt og tungt, samtidig som det er rett og slett vakkert og sjeletrengende. Musikken gjør noe med deg, du klarer ikke å unngå å bli påvirket av dette. Til det er utrykket som ligger i melodiene for sterkt.

Det er vanskelig å trekke frem enkelt spor, men enkelte av låtene går utenpå de andre. Dear David åpner rolig og nærmest bristeferdig. Intensiteten i flygelspillingen øker i kraft og når det gospellignende koret legges på blir man slått i bakken. Det er så massivt og fullstendig at man mister fotfeste et lite øyeblikk. Opp fra det saktmodige reiser det seg en monumental lydvegg. Minner litt om koringen man hører hos Roger Waters på hans soloalbum.

Gjennom å etterligne et kirkeorgel på sin 37 tangenters synth fremføres Follow You nakent og sårt. Det låter stort, samtidig som det er minimalistisk mens teksten fremføres med en sterk, gjennomtrengende kraft.

Albumet avsluttes med en hyllest til hennes far og savnet av naturen. og alt man har opplevd der. Winter Turns to Spring ligger med et flytende lydteppe akkurat passe langt bak vokalen.

I grenseland mellom seg selv og det rundt

Sangene på albumet har blitt til overtid. Med tekster som handler om periferi mellom seg selv og verden rundt henne, gir Cecilie Anna oss elleve små historier. Historier som er inspirert av de som er rundt henne, andres stemmer eller musikalske forbilder. En av dem, Bonnie «Prince» Billy, har fått sin egen hyllest i åpningslåten Bonnie.

Det er kanskje ikke så mange som har hørt om Cecilie Anna selv om hun nå er ute med sitt tredje album. Hennes første var med bandet Familieforetaket i 2016, før hun året etter satte sitt eget navn på coveret til I’m Here. Oppdagelsen av Cecilie Annas musikk gjør at det fortsatt er håp om å bli begeistret av det nye og ukjente der ute.

LES OGSÅ: Strømmetjeneste sensurerer kvinner.

New Bird er et album som det absolutt setter spor etter seg, du kommer ikke unna om du først har sluppet det inn. La det heller strømme inn i deg og la deg bli oppslukt. Du vil neppe angre. For er du først blitt stukket er det ingen vei tilbake.