DJ Shadow med nytt album:

Et storslått verk til en kompleks verden

DJ Shadow gjestet Rockefeller i Oslo høsten 2017.

DJ Shadow vender tilbake med en eklektisk samling gjestevokalister og rappere på Our Pathetich Age - et massivt og fryktløst dobbeltalbum.

DJ Shadow
Our Pathetic Age
Album | 15.11.2019
Caroline International

«Dette må jeg høre igjen», tenker jeg for meg selv etter hver gjennomlytt. Det er alltid et spørsmål, en forundring eller fascinasjon, som krever at man bare må vende tilbake for å høre om for eksempel Nas og Pharoahe Monch rent faktisk kan låte som Run the Jewels, om Pusha T nettopp rappet over temaet til «X-Files» eller om det var Future Islands-vokalist Sam Herring og Interpols Paul Banks som dukket opp mellom medlemmer av Wu-Tang og De La Soul. Og alt jeg har beskrevet her foregår kun på den ene halvdelen at dette massive dobbeltalbumet.

DJ Shadow fikk en mindre claim to fame da Nobody Speak og Run the Jewels ble en del av hver eneste amerikanske actionkomedie og filmtrailer siden låta ble utgitt i 2016. Men han har vært et kjent navn blant hiphop-hoder og backpackers som siden 1996 har verdsatt debuten Endtroducing… og ikoniske låter som Organ Donor, som slik tittelen antyder kaster rundt med et orgel.

LES OGSÅ: Kodak Black dømt til fire år i fengsel.

Our Pathetic Age gjør den californiske produsenten opp status over vår tids hyperkomplekse samfunn og over sine egne evner og status som musikalsk bærende søyle.

Sterke kontraster

Den instrumentale halvdelen er en rå omgang som ikke gjør noe utpreget forsøk på å bløtgjøre lytteren. Låter som Juggernaut og Weightless blir tunge å lytte til på slik en måte som kun eksperimentell musikk blir det. Og det ville virket som en DJ Shadow-jamsession om ikke de rå ensidige premissene var så gjennomtrengende til den formidable singelen Rosie og My Lonely Room, som best kan beskrives som ITM – intelligent trap music.

Dobbeltalbumets to sider står sterkt overfor hverandre i kontrasten mellom DJ Shadows behov for å gjenskape seg selv og samtidig utfolde seg i nostalgien og rappere med noe på hjertet.

Hører man først den intstrumentale platen og så rap-platen, avløses et sørgmodig hiphop-beta med Nas og Pharoahe Monch som hissig refser et samfunn av overvåkning og smarttelefonavhengighet.

Det ville være trivielt om ikke det var så overbevisende gjennomført.

Beste fra De La Soul på lang tid

For selv om rap-delen minner mye om 00-tallets eklektiske DJ-plater begått av folk som Dan The Automator har DJ Shadow et avgjørende ekstra gir eller tvist på de velkjente formlene. Ghostface Killah blir blant annet presset av et beist av en beat på Rain On Snow, mens De La Soul blir matchet perfekt med DJ Shadows mest optimistiske produksjon av blåsere og «nanana»-sample på Rocket Fuel. Det er sannelig det beste jeg har hørt med De La Soul på lang tid.

DJ Shadow er fryktløs. Det er knapt en bekymring å bruke samme beat til både Pusha T og rapperne på C.O.N.F.O.R.M.. Run the Jewels rapper over en vidunderlig nedtonet produksjon nesten kun bestående av ulmende trommemaskiner og en enkel, men effektiv, sample. Dog blir det kanskje en anelse for vågalt når Shadow beveger seg ut i rendyrket popfunk med Sam Herring på tittelsporet.

Det låter som en helt annen produsent og et helt annet prosjekt.

LES OGSÅ: Fikk samarbeide med sitt store forbilde.

Our Pathetic Age bringer hiphopen til et år som er kjennetegnet av rappere som vil lage gospel, r&b, rock eller stifte familie. Det er utgivelser som Our Pathetic Age som gjør at man stadig kan bruke sjangerbetegnelsen hiphop i stedet for den vage, omfavnende betegnelsen urban.