Partyrockere eller kastrerte provokatører?

Turbonegro
RockNRoll Machine
Album | 02.02.2018
Scandinavian Leather Recordings

Denimfolket kom til jorden for snart tretti år siden. Siden den gang har de gjort sitt beste med å sjikanere og flørte med det som aldri burde sjikaneres eller flørtes med. Alt fra fascisme og rase, til det rockens machokultur frykter aller mest: Homo erotica.

Turbonegro er et av norsk rocks mest etablerte navn både i hjemlandet og internasjonalt. Som et hjertebarn av mediepersonlighet Thomas Seltzer, aka. Happy Tom, har image og en gjennomført musikalsk visjon alltid vært essensielt for bandets suksess.

Først var tanken bak prosjektet å fornærme flest mulig på et vulgært og politisk ukorrekt vis. Dette endret seg. Eller det ble i hvert fall gjort en kompromissløsning da 1998s Apocalypse Dudes kom, og introduserte fengende hooks og en mer polert produksjon til bandets lydbilde. Det resulterte i en klassiker som ofte regnes som et av de beste norske rockealbumene noensinne.

LES OGSÅ: 11 essensielle album du må høre i februar.

Tjue år etter, nesten på dagen, finner vi Turbonegro i sin karrieres høst, og de er aktuelle med sitt niende studioalbum RockNRoll Machine. De er ikke lenger i sin mest ikoniske besetning med Hans Erik Dyvik Husby, aka. Hank von Helvete, bak mikrofonen.

I stedet har vi den hakket mer overbevisende sangeren Anthony Madsen-Sylvester, som har vært fast inventar siden 2011. Et enda nyere tilskudd til besetningen er keyboardist Haakon-Marius Pettersen. Hans tilstedeværelse er definitivt merkbar på det nye albumet.

80s synthpop – dere også?

Det er to steder hvor keyboard virkerlig tar oppmerksomheten på dette albumet. Det ene er på den ominøse synthflata helt i begynnelsen av skiva som gir assosiasjoner til Apocalypse Dudes både tekstlig og musikalsk. Det andre er på låter som Skinhead Rock & Roll og John Carpenter Power Ballad, hvor vi får servert 80-talls synth-impregnert hardrock.

Sistenevnte låt er ekstra suspekt med en sound som drar assosiasjoner både til Europe og Bon Jovi. Ikke helt den retningen jeg hadde regnet med at Turbonegro skulle gå.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Størsteparten av skiva er forøvrig glamrock med noen varianter av gamle AC/DC-riff. Dette albumet minner meg egentlig ganske mye om Scandinavian Leather fra 2003. Der hadde de også tonet ned punken til fordel for en klasissk rock-tilnærming.

Forskjellen mellom disse to utgivelsene er at RockNRoll Machine har synth istedenfor Scandinavian Leathers grandiose strykere. Var du fan av Scandinavian Leather og Turbonegers låter i moderat tempo, så kan det tenkes at du også vil like mye av det som er på det nye albumet.

Fengende på sitt beste

Jeg liker singlene på dette albumet. Hot For Nietzsche og Special Education setter seg godt i hjernen og gir kun slipp ved nåde. Let The Punishment Fit The Behind er også nokså fengende. Utover det så liker jeg On The Rag, som jeg ser på som et av få, om ikke det eneste, virkelige death punk-øyeblikket på albumet. Den er ordentlig hard og heseblesende med den nihilistiske og stygge hat-attityden som vi elsker Turbonegro for.

LES OGSÅ: Det norske rockebandet varmer opp for The Killers.

RockNRoll Machine er det jeg liker å kalle et tre-vorspiel-album. I det legger jeg at albumet trolig kan ha en levetid som strekker seg utover cirka tre vorspiel hvor det da spilles i bakgrunnen. Etter det tror jeg ikke det blir noen særlig gjenganger.

Det er noen sterke øyeblikk her og der, men helhetlig er det et av Turbonegers dårligste album, og et stort steg ned fra 2012s Sexual Harassment som jeg syntes var veldig solid.

Papparock

Frykten jeg har, som sitter dypt i hjerterota, er at Turbonegro skal bli et papparock-band. Ikke fordi jeg misliker Rolling Stones og Creedence, men fordi det strider mot bandets grunnetos og visjon på et grusomt vis.

De skal få den jevne lytter til i hvert fall å rynke litt på nesa, eller avskrive dem som pubertale provokatører.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Turbonegro. FOTO: Stephen Butkus.

Sagaen, skrevet og utgitt av Håkon Moslet i 2007, skal ha det til at det var nettopp Creedence med låta Have You Ever Seen The Rain som inspirerte Seltzer i å ta steget fra undergrunnsrock til stadionrock på Apocalypse Dudes.

LES OGSÅ: Nå må konsertstedet endre profil.

Siden har det vært en smidig balansegang for bandet å ikke falle helt over på den mørke siden. På RockNRoll Machine er jeg redd de er farlig nærme.

LES OGSÅ: GAFFA presenterer egen scene på by:Larm.