Nå har han begått sitt mesterverk

Jon Hopkins
Singularity
Album | 04.05.2018
Domino

Jon Hopkins finner frem til den ultimate kjernen i sin musikk på det nye albumet Singularity.

Bølgene etter 2013-albumet Immunity går det knapt an å matche. Suksessen var et faktum og Jon Hopkins gjorde 160 konserter i løpet av et år. Naturligvis overveldende for en artist som har jobbet noenlunde i skyggen i så mange år. Hopkins ble tvunget til å finne en måte å takle sin nye situasjon på. Takk og lov fantes det et sikkherhetsnett og en løsning; transcendental meditasjon.

Det kan virke naturlig at nettopp meditasjonen har ledet han videre inn i det som kom til å bli albumet Singularity, Jon Hopkins’ mesterverk.

LES OGSÅ: Musikalsk kultfilm får oppfølger.

Her finnes ingen unødige overflater, ingen unødvendige spor. Det er som om Jon Hopkins gjennom sine 17 år i bransjen sakte men sikkert har arbeidet seg frem mot dette fullendte verket. Hans måte å håndtere lydveggene på er fantastisk. Det er dramatisk uten å slå på stortrommen. Det er omsorgsfullt bearbeidet uten å bli for mye.

Jeg kan bare forestille meg hvor mye lyd han faktisk har fjernet i jakten på den ultimate kjernen.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Det er så mye du hører i dette som du faktisk IKKE hører, om man får uttrykke seg litt flåsete. Og iblant blir musikk som aller best når ens hjerne hjelper til på veien – skaper lydfigurer som faktisk ikke eksisterer. I Jon Hopkins’ iblant lo-fi-aktige, IDM-aktige (tenk på valgfri hypet Warp-navn fra 90-tallet) techno bygges karakterer store som bare dukker opp for senere å forsvinne rett inn i et glitrende rom.

Og slik fortsetter det og fortsetter det inn i evigheten.

LES OGSÅ: Kronikk: «En blikkboks til besvær».

Er meditasjonen løsningen så står Jon Hopkins for ditt soundtrack. Men glem vellyd og søte delfiner – her er det i stedet mørket som omslutter deg og tilbyr trøst. Dette er musikk å begraves til.

LES OGSÅ: Slik er kjønnsfordelingen på hitlistene.