Monoton mandagskonsert

The National på Sentrum Scene i Oslo.
The National
Sentrum Scene, Oslo
Konsert | 06.11.2017

På konsert med The National handler det om å la melankolien slå deg, bølge på bølge, men samtidig holde grepet. Beholde kontrollen. Besinnelsen. Mens det irrasjonelle får strømme fritt i hodet, jobber kroppen mot; vi står alle mer eller mindre rett opp og ned, som en mast på gyngende grunn. 

Det er ikke mulig å se hva som går gjennom The Nationals publikum mandag kveld, men jeg antar det er mye. Det pleier å være det. Hva som foregår inne i vokalist Matt Berninger derimot, det er enkelt å se. 

For Matt Berninger synes det alltid å være som han synger i kveldens fremførelse av Terrible Love, mens han ligger langflat over trommesettet på Sentrum Scene: «It takes an ocean not to break». 

LES OGSÅ: Internett gjør narr av stjernens konsertavlysning.

Gjennom de amerikanske indierockernes syv album er det en briljant og oppsummerende strofe. Hvorfor? Fordi det bringer oss konnotasjoner til behovet for et hav av alkohol, fuktige netter, men også til påtrengende tårer. Til slutt bringer det med seg en dobbel betydning: For hva er det nettopp bølger på havet alltid gjør? They break. Alltid. Til slutt. På ny og på ny. 

Ingen medrivende opplevelse

Matt Berninger vet godt at han har akkurat dette til felles med bølgene. Mandag kveld i Sentrum Scene er intet unntak. Men mer enn å bli en medrivende opplevelse, blir det hele et bevis på at det mest «ekte», ikke alltid er det beste.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Konserten veksler mellom å i første omgang være en uengasjerende og monoton gjennomgang, til tross for forventingene, før krydder som Secret Meeting og Turtleneck – tydelig intendert – skal bryte opp. Derfra og ut er det lite som er kontrollert lenger, noe som jo pleier å være en god ting, men ikke denne gang. 

For ærlig talt: Mørk monoton mumling, avvekslet av rop som lyder mer som kjeft på et bakrom enn musikk på en scene, og et band som aldri beveger seg et eneste steg ut av noe komfortsone, er ikke rettferdige mot seg selv, med deres bunnsolide katalog og liverykte. Låter som Conversation 16 og This Is The Last Time blir verstingeksemplene. De lyder verken tilbakelendte og sorgmodige, eller aggressive og uttømmende. De faller midt mellom; de blir et The National som forsøker å lyde som Pixies på deres aller «styggeste». Det blir nødvendigvis sur suppe.

LES OGSÅ: Mener Taylor Swift prøver å kneble ytringsfriheten.

Problemet er enkelt å få øye på: Renseslesmusikk av typen The National har et simpelt prinsipp å forholde seg til. Det må kommunisere med oss, mer enn The Nationals egen vokalist kommuniserer med seg selv, for å helbrede seg selv, spise seg selv innvending, implodere, som middelklasse-misantropiets sympatiske sutrepave, som indierockens store innovervendte sjaman. 

Mandagskonsert

Vi hører på The National for å ta del i det. Vi er på Sentrum Scene mandag kveld for å ta del i det, ikke observere det. Det er derfor The National er store, populære, viktige: For å gjøre en eller annen lidelse spiselig, noe Matt Berningers dype stemme og velvalgte ord gjør bedre enn – så å si – alle. 

Men mandag kveld leter og leter jeg, uten å finne. Alt jeg finner er et The National som tydelig spiller mandagskonsert, og en frontmann som tror det er nok å mumle, snøvle og rope seg gjennom konserten.

The National Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, Sleep Well Beast

LES OGSÅ: Jobber med nytt album.