Anmeldelse av De Press' nye album:

Med et snev av gammel storhet

De Press 2019 er: Andrej Nebb (vokal), Helge Hovland (gitar), Atle Rakvåg (bass) og Jonas Kjærnsrød (trommer).

Legendariske De Press gir ut sitt første album på 13 år. Tidvis låter det helt herlig, men ramler litt ut med stygge feilskjær underveis.

De Press
Body Manifest
Album | 06.09.2019
Apollon Records

Nytt album fra legendariske De Press er ikke akkurat noe som skjer på hvert år. Med Body Manifest er bandet tilbake med sitt første album her i landet siden 2006 og Rekyl. Bandet har hatt en imponerende rekke utgivelser i Andrej Nebbs hjemland Polen. 7 album har funnet veien ut på det polske markedet i løpet av den tiden.

Det er mange år siden Andrej Nebb og De Press ga ut det legendariske albumet Block to Block. Et album som fortsatt står trygt. Mye har skjedd siden den gang og selv om Andrej Nebb har holdt det gående gjennom alle år kan det aldri bli det samme.

Gufs fra fortiden

Etter noen forrykende konserter de siste årene har bandet funnet veien til studio og et nytt kapitel i De Press’ historie skrives. Andrej Nebb har lagt bort bassen og overlatt det musikalske til yngre krefter. Men fortsatt er han det naturlige midtpunktet i bandet. Det er hans vokal som gjør at det låter som De Press.

Det vil nesten være urettferdig å sammenlikne årets album med Block to Block og Product. De er fra en annen tid hvor ting var i brytning mellom punk og New Wave. Og det bandet leverte den gang var noe nytt og spennende.

Et snev av gammel storhet

Dagens utgave av bandet låter tidvis røft og leverer tidvis varene. Spørsmålet er vel heller om deres musikalske uttrykk av i dag er like spennende?

Tekstene fremføres på norsk, engelsk og polsk. Bandet trykker godt på og får det til å svinge, men det blir aldri særlig spennende.

Det store problemet med dagens utgave av De Press er at de ikke klarer å rendyrke sitt særpreg. Det ene øyeblikket låter det som god, gammel De Press med bassganger og tekster som man kjenner igjen, for så i neste øyeblikk ramle ut i en kjedelig boogie-blues-rock suppe. Hadde de holdt bedre fokus ville albumet ha levd opp til forventningene, i stedet blir det bare et ordinært resultat med noen topper.

Body Manifest blander sammen ulike musikalske uttrykk, som boogierock, semi-punk og polske folkeviser, i en underfundig miks.
Best låter det når Nebb messer ut tekstene sine, gjerne på norsk. Da føler man en liten sitring i øregangene, man får lyst til å høre mer. Det hele åpner med deilige, tung bassgang i You Never Get, mens Nebb spytter ut sine tekster.

Det fortsetter mye i samme stil med Uwazuj Uwazuj, en frisk, rett frem punkelåt i kjent stil som fort går videre til Puding Procesjon og Propaganda Message. Det låter tøft, gitarene skjærer, bassen ligger langt fremme og trommene marsjerer fremover. Man får et lite snev av Laibach feeling der det messes frem med marsjerende takt.

De ramler ut av stilen midtveis på albumet. Låter som Condom Nation og On the Plastic låter som helt ordinær boogierock. Rett og slett drita kjedelig, noe man absolutt ikke orker bruke tiden på.

Politiske tekster i marsjerende takt

Heldigvis så henter albumet seg inn igjen mot slutten og da særlig med avslutningsporet Gift From Stalin. Albumets høydepunkt. Det starter med taktfast klang av marsjerende støvler setter tonen til en politisk ladet tekst i god Nebb ånd. Gitarer, trommer og bassen jobber godt og lager en herlig støy, før det hele fader ut med skrikende gjess og kirkeklokker i det fjerne, på samme måte som det hele startet 42 minutter tidligere.

Body Manifest er et album som man trenger tid på for å bli overbevist. Ikke la deg ramle av etter første eller tredje avspilling.

De Press anno 2019 fortjener at man lytter til hva de har å bidra med. Kanskje er det ikke like utfordrende og nyskapende som før, men det er likevel noe med bandet som for evig og alltid vil være brent fast i sjelen.