Anmeldelse av «Terminator: Dark Fate»:

Lykkes Linda Hamilton egenhendig i å redde Terminator-franchisen?

Joda, «Terminator: Dark Fate» er den beste filmen i drapsrobotfranchisen på flere tiår, men sier egentlig det så mye om dens kvaliteter?

Tim Miller
«Terminator: Dark Fate»
Film | 08.11.2019

Det har etter hvert blitt vanskelig å ha høye forventninger til nye filmer i «Terminator»-serien. Den første, «The Terminator» (1984), er helt klart å regne som en klassiker innen horror- og science fiction-sjangeren, mens oppfølgeren, «Terminator: Judgment Day» (1991), er en av tidenes mest underholdende actionfilmer.

Begge disse tåler stadig gjensyn – og begge har det til felles at James Cameron sto for regi og at Linda Hamilton imponerte stort i rollen som Sarah Connor.

LES OGSÅ: Arnold Schwarzenegger til Oslo.

Siden har andre regissører fått prøve seg på å hoppe etter Cameron: Først Jonathan Mostow med «Terminator 3: Rise of the Machines» (2003), McG med sin Schwarzenegger-løse «Terminator Salvation» (2009) og sist den nærmest katastrofale «Terminator: Genisys» (2015), regissert av Alan Taylor.

Ryddesjau i diverse tidslinjer

Så hva er det med «Terminator: Dark Fate» som gjør at undertegnede setter seg godt til rette i kinosetet med litt mer håp enn for fire år siden? Jo, for det første er «Terminator»-skaper James Cameron tilbake som produsent (selv om det er Tim Miller som står for selve regien). For det andre er Linda Hamilton tilbake i rollen som Sarah Connor, for første gang siden «Terminator: Judgment Day». Og for det tredje er «Terminator: Dark Fate» en direkte oppfølger til «Terminator: Judgment Day», ifølge Cameron.

Mannen som skapte «Terminator»-universet har selv uttalt overfor Hollywood Reporter at de tre filmene som har kommet i mellomtiden foregår i en «alternativ tidslinje» – en enkel måte å rydde opp i alle kontinuitetsproblemene tidsreisene i disse filmene har ført til, og samtidig bygge opp fansens forventninger til «Terminator: Dark Fate».

Etter å ha sett filmen kan jeg si det først som sist: Dette er den beste filmen i serien siden «Terminator: Judgment Day». Men hva sier egentlig det?

Foto:Twentieth Century Fox
72 år gamle Arnold Schwarzenegger er tilbake i signaturrollen som drapsroboten T-800 i «Terminator: Dark Fate».

Etter en interessant/kontroversiell åpningssekvens (som jeg ikke vil spoile), tar filmen oss med til Mexico City, hvor året er 2020. Det er ikke lenger Skynet som i fremtiden erklærer krig mot menneskeheten, men Legion. Uten at akkurat det har så mye å si for historien som fortelles her kontra tidligere filmer i «Terminator»-franchisen.

Drapsrobotene er oppdaterte, menneskene er oppdaterte, men tidsreisene må stadig gjennomføres i naken tilstand.

Har gått J.J. Abrams’ «Star Wars»-skole

Filmens hovedkarakter er Daniella Ramos (Natalia Reyes) som blir jaktet av en ny og forbedret drapsrobot fra fremtiden (Gabriel Luna). Soldaten Grace (Mackenzie Davis) blir som Kyle Reese i originalen sendt av menneskene for å beskytte Daniella mot trusselen. Så langt er mye ved det gamle. Men så tar «Terminator: Dark Fate» oss i noen nye retninger, heldigvis. Og i tur og orden dukker Linda Hamiltons Sarah Connor og en gråhåret og skjeggete T-800 (Arnold Schwarzenegger) opp.

Settingen med Mexico City og Texas som nye lokasjoner i serien er velkommen, og det er noen genuint morsomme øyeblikk mellom Connor og den aldrende T-800-modellen. Selv om de to blir skjøvet litt i bakgrunnen til fordel for de nye karakterene Daniella Ramos og Grace.

LES OGSÅ: Matt Damon avslører hvilken storfilm han takket nei til.

Denne filmen gjør på mange måter det samme for «Terminator» som «Star Wars Episode VII: The Force Awakens» (2015) gjorde for «Star Wars». Den tar kjente elementer fra de første to filmene og snur forsiktig om på dem. Det føles mer som en «Terminator»-film enn de tre siste gjorde, men i likhet med «The Force Awakens» (som ofte kritiseres for å ha omtrent samme narrativ og oppbygging som den første «Star Wars»-filmen fra 1977) når den ikke originalen (eller oppfølgeren) til knærne.

Selv om «Terminator: Dark Fate» er et langt steg opp fra forgjengeren «Terminator: Genisys», og selv om det er aldri så tøft å se Linda Hamiltons Sarah Conor på skjermen igjen, sitter jeg igjen med en følelse av at det snart er på tide å begrave «Terminator»-franchisen og finne på noe nytt. Basert på billettsalget i USA kan det fort bli en realitet.

Fikk du med deg denne?