Alt om musikk, film og serier

Alan Walker

Oslo Spektrum, Oslo

Konsert | 09.11.2019

Les også

Anmeldelse av Childish Gambinos nye album:

Voksen, omfavnende og selvhøytidelig Gambino

Nytt album fra Morrissey:

Moz i et nøtteskall – fra høydepunkter til jammerdal

Av: Henrik Engø Lesjø

Du som leser tenker sikkert hvorfor en som har fordommer mot Alan Walkers musikk skal plutselig skrive en anmeldelse om han? Du kan være enig eller uenig i den beslutningen. Jeg tenker i alle fall det var en sunn opplevelse for min egen del. Ikke bare fikk jeg utsatt meg selv for fremmed musikk, men hele opplevelsen utfordret det jeg tenker om hva en konsert skal være.

Alan Walker er en norsk-engelsk produsent og DJ. Han er en av de som begynte å lage musikk fra gutterommet, og som tilsynelatende eksploderte inn i berømmelse og suksess helt plutselig.

LES OGSÅ: – Det er så lett å bli lost i sin egen musikkverden.

Musikken har en veldig karakteristisk formel. Han holder seg i krysningspunktet mellom electrohouse, EDM og den konvensjonelle powerballaden. Aller mest kjent er jo selvfølgelig låta Faded fra 2015.

Klarer vi å beseire siste level?

Jeg kan vel bare røpe først som sist at ikke alle fordommene jeg hadde mot Alan Walker stemte. Konserten hadde det jeg følte var en veldig fornuftig oppbygning. Den var delt opp i tre levler. Level 1 og 3 speilet hverandre mer eller mindre i det at Walker fremførte låter sammen med en variert sammensetning vokalister som prydet sangene. I level 2 fikk Walker briljere som DJ da han fremførte det jeg vil kalle mer tradisjonell techno.

Gjestevokalistene var definitivt høydepunktene for meg. Bare sidestillt med han lange gutten med Alan Walker-munnbind foran meg som brukte mye av konserten på å brife med breakdance. Det var veldig kult!

Les også

Anmeldelse av Childish Gambinos nye album:

Voksen, omfavnende og selvhøytidelig Gambino

Nytt album fra Morrissey:

Moz i et nøtteskall – fra høydepunkter til jammerdal

Jeg fikk meg selv til å tenke på hvorvidt denne konserten hadde vært noe annet enn låtene til Alan Walker spilt uendret og høyt gjennom høytalerne i et rom fullt av mennesker, hadde det ikke vært for sangerne. De gjorde det hele mer levende og engasjerende. Det er vanskelig å få så veldig mye energi ut av en 22-åring med hettegenser og munnbind som står og gynger. Jeg synes Julie Bergan utmerket seg spesielt, og da hun trådde til med sin intense og patos-fyllte vokal kunne man ikke annet enn å la seg rive med.

Jeg vil heller ikke vært foruten duetten Bergan og Juliander hadde på All Falls Down. Kjemien de hadde der var simpelthen magisk. Jeg likte også veldig godt Lonely med Omar Noir som brøt mer fra formelen electrohouse-møter-powerballade. I hvert fall i versene.

Ensidig

Alan Walkers låter er til forveksling like. Hadde vi ikke hatt pausen med et mer tradisjonelt DJ-sett i level 2 tror jeg ikke at jeg hadde overlevd konserten. DJ-ferdighetene til Walker klarte likevel vil ikke å engasjere meg nevneverdig, og jeg lot meg distrahere av breakdance.

Darkside, for eksempel, er jo en monsterhit. Det er veldig gøy å være på konsert når jeg merker at publikum rundt meg virkelig lar seg engasjere. Mange av de låtene som ligner, bare uten å være like bra, føles kjedelige. Også var det det hettekledte bandet på scenen i bakgrunnen. Var de i det hele tatt koblet opp? De føltes mer som scenerekvisitter.

LES OGSÅ: A$AP Rocky til Sverige neste måned.

Dette var en folkefest. Det var til tider veldig gøy. Jeg følte at Walker gjorde noe for å få det mer likt en konsert og et fullverdig show. Og jeg synes ikke forsøket var så halvgærent, men jeg savner at han viser seg fra flere sider. Konserten ble båret av sangernes prestasjoner. De var jo bra, men ikke så bra at det gjorde opplevelsen verdt det i seg selv.