Weyes Blood på Parkteatret i Oslo:

Årets mest selvsikre band – med rette

Weyes Blood på Parkteatret i Oslo.

Få dager etter amerikanske Weyes Blood ble fortalt at skiva hennes er årets beste, sto hun på lille Parkteatret i Oslo. En mektig demonstrasjon av selvsikkerhet og stålkontroll.

Weyes Blood
Parkteatret, Oslo
Konsert | 17.11.2019

Amerikanske Natalie Laura Mering, bedre kjent som Weyes Blood, lager for det meste lavmælt, introspektiv og rolig musikk. Med røtter i lo-fi og noise-eksperimentering, har hun gradvis gått over til et spekter bestående av smart, pianodrevet kunstpop i samme ånd som Julia Holter og Kate Bush i den ene enden, til romantisk, kassegitardrevet indie-americana av typen Wilco og Conor Oberst i den andre.

I utgangspunktet er dette altså den perfekte bookingen for en mørk vintersøndag på Parkteatret. Men hun er mer enn bare dette. Årets Weyes Blood-album bærer den bombastiske tittelen Titanic Rising, og om det er ment som en referanse til egen karriere for øyeblikket, er det jo passe cocky. Hun åpner også konserten med å si at «dette er det nest-siste stoppet på en månedslang turné, så nå får dere oppleve et skikkelig veloljet maskineri her».

LES OGSÅ: Det digitale ansiktsløftet.

Men søren heller, etter en så imponerende konsert som vi fikk servert i kveld er det bare å gi seg ende og over. Du kan være så selvsikker og cocky du bare vil, Natalie. For her er det snakk om et skyhøyt nivå. Det fem personer store bandet imponerer undertegnede i senk med sitt samspill og sin evne til å bringe liv og kraft i alle Titanic Rising-perlene, og frontfiguren selv kroner verket med en vokal som låter plettfri live. Og full av følelser. Så mye følelser.

Selvironi og publikumstekke

Som på plata åpnes kvelden med A Lot’s Gonna Change, som balanserer perfekt mellom dramatikk og ømhet. Kveldens hovedperson smiler bak mikrofonen og nyter åpenbart synet over et utsolgt Parkteatret totalt i hennes hule hånd. Hun har vind i seilene. Hun har glimt i øyet. Og for bare noen få dager siden kåret kredible Uncut Titanic Rising til årets aller, aller beste album. Denne raskt stigende stjernen vil neppe kunne sees på lille Parkteatret neste gang hun gjester Norge. Så vi bare nyter det mens vi kan, vi.

Det blir likevel aldri selvhøytidelig, eller kjedelig mellom balladene. Natalie har en spøkefull tone, og er trolig den mest snakkesalige artisten innen rolig-singer-songwriter-segmentet man kan finne. Denne entertaineren har perfekt publikumstekke, og liker å kødde mellom sangene, eller å snakke om verdensrommet, om månelandingen og Stanley Kubrick og sci-fi. «Vil dere høre noen triste cowboy-låter?», spør hun selvironisk når hun drar frem kassegitaren etter pianonumrene. «For dette er et skikkelig snooze number».

Vakre, triste ballader. Nydelige harmonier mellom frontfiguren og bassisten. Mer ballader. «Nå kommer vår mest oppstemte sang», varsler hun plutselig, «så nå er den eneste sjansen deres til å danse, men det jo søndag og dere er vel fyllesyke». Så starter Everyday, skivas herlige avstikker inn i direkte camp gladpop anno 1967. Som føles som en slags Weyes Blood-kolorert hyllest til The Turtles’ Happy Together.

Hun introduserer også med kynisk ironi sitt cover av Procol Harums klassiker A Whiter Shade of Pale fra samme år som «et OK boomer-cover». Men bak den milleniale masken av sarkasme elsker Natalie oppriktig 1967. Helt åpenbart. Hun synger svisken med en følelse og en innlevelse som gjør at bandet klarer kunststykket å fjerne ethvert spor av cheesy fra den.

Fra bombastisk til akustisk

Svingningene mellom piano-drevet kunstpop, kontemporær indie-americana og utfluktene til 1967 sørger for en herlig, diskret variasjon innenfor de musikalsk konsekvente rammene satt av hennes band. På toppen av dette kommer de to aller største unntakene i lydbildet helt i slutten av hovedsettet og ekstranummeret. Førstnevnte konkluderes med spektakulære Movies, der bitene faller på plass etter kveldens banter om kosmos og Kubrick. Uhyggelig scifi-synth ruller av gårde, til en Natalie med stadig mer patos i stemmen, og låten bygger seg dramatisk opp i samme ånd som en Muse-låt fra Black Holes & Revelations. På en god måte, vel og merke.

LES OGSÅ: Anna of the North vil selge bruktklær til fansen.

Slutten på ekstranummeret er helt i andre enden av skalaen fra bombastisk space-rock: for In the Beginning forlater fire av musikere scenen, og Natalie står igjen alene med en helakustisk fremføring. Heldigvis bærer hennes sterke stemme showet utmerket alene, uten det minste tegn til anstrengelse.

For en stålkontroll. For en selvsikkerhet. Og fy søren, så god grunn denne dama har til å være cocky. Fortsett med det, Weyes Blood!