Anmeldelse av «It: Chapter Two»:

Kanskje Pennywise burde drept «The Loser’s Club» som barn?

Det har gått 27 år og Pennywise, notorisk for å hate film med undertekster, er tilbake med sine ablegøyer. Han sørger for å få Xavier Dolan banket opp og drept av en gjeng hillbillier tatt rett ut ifra «Deliverance». Gjengen fra den første filmen må tilbake til den lille byen Derry for å hevne seg dette tapet på fremmedspråkelig film.

Andy Muschietti
«IT: Chapter Two»
Film | 06.09.2019

For å ta det seriøst et øyeblikk. Det er et horribelt angrep og mord på et homofilt par som setter det startskuddet på «It: Chapter Two». Innflytelsen på byen Derry fra Pennywise er tilbake. Mike Hanlon, den eneste fra «The Losers’s Club» som ble igjen i byen, innser at han er tilbake.

Mike får resten av gjengen til å komme tilbake for å forsøke å bli kvitt Pennywise en gang for alle.

LES OGSÅ: Intervju med André Øvredal.

«It: Chapter Two» er lang. På nesten tre timer, prøver den å være en episk skrekkfilm som går i dybden på karakterene og universet som Stephen King har skapt. Dessverre får den det aldri helt til, og kollapser litt under sin egen vekt. Selv ikke med alt det skuespilltalentet klarer de å lage noe som er engasjerende.

Ikke spesielt skummel

En stor film som utbroderer på Stephen Kings kosmiske univers, er noe som hadde vært ytterst interessant å se. Undertegnede hadde gjerne sittet i tre timer for å høre mer om stedet Pennywise kommer fra og den eldgamle romskilpadden som er hans naturlige fiende. Selv om filmen så vidt rører ved noen av de elementene, er det ytterst lite av det. Problemet med disse filmene er at de egentlig ikke er skumle. Som skrekkfilmer har de aldri fungert særlig bra. Det som gjorde den første «It»-filmen så vellykket, i det minste for min del, var barna og relasjonen mellom dem. Det som lignet mer på «Stand by Me», var det som gjorde den bra. Når den gikk over til å skulle skremme oss, ble det for trygt – og glossy.

Begynnelsen på den første «It» er det eneste stedet hvor jeg kjente blodet pumpe. Å se kloven bite av armen på en liten unge, som desperat prøver å krabbe vekk. Det var overraskende og spennende. Ingenting senere har klart å måle seg med den scenen. Og her i «It: Chapter Two» blir det mer av det samme.

Det er kjedelig skrekk. Det gikk i den første fordi alt rundt var så bra. Her baseres det alt for mye skrekkdelen. Og den holder ikke mål.

Foto:Warner Brothers | SF Studios
«The Loser’s Club» som voksne.

Utrolig god casting

Nå har barna blitt voksne og nye skuespillere har tatt over. Rent castingmessig er det upåklagelig. Det er ikke tvil i et sekund om at dette er de voksne utgavene av barna fra den første filmen. Det er også godt skuespill. Det bare mangler den magien som eksisterte blant de unge. Mye av det kommer jo av at det er et hovedpoeng i filmen. De har omtrent ikke møtt hverandre siden første gang de møtte Pennywise. Så samhold er noe de mangler. Det er greit nok. Men når filmen baserer seg veldig på dem som en gjeng er det merkelig at de tilbringer mye av tiden separert. Hadde vært fint å sett de mer sammen. Mye av den emosjonelle resonansen forsvinner litt fordi den ofte oppleves i et vakuum for en karakter.

LES OGSÅ: – Jeg ble bedt om å skjule min seksualitet.

Hadde den vært kortere ville den kanskje vært litt lettere å svelge. Og det sier jeg som en som liker lange filmer. Den klarer bare ikke å bruke spilletiden sin på noe. Den bruker ikke tiden på å utvikle skrekkverdenen, og heller ikke på karakterene. De har øyeblikk hver for seg som skal være emosjonelle og viktige. Treffer bedre på noen, men det samholdet mangler. Eller, forsøket på å få samholdet tilbake. Jeg vil se disse karakterene sammen. Ikke på hvert sitt lille hente-oppdrag.

It: Chapter TwoFoto:Warner Brothers | SF Studios
Pennywise liker seg i mørket.