Anmeldelse av The Good, The Bad & The Zuglys «Misanthropical House»:

«Hadeland hardcore» herjer

The Good, The Bad & The Zugly er tilbake, og igjen er bandet forfriskende anti. 

The Good, The Bad And The Zugly
Misanthropical House
Album | 26.01.2018
Fysisk Format

De er det eneste bandet i sin sjanger: «Hadeland hardcore». De er også et av få band som er blitt kalt verdens verste band av norgesvennen Little Steven, og tatt det med stolthet.

Nå er de endelige tilbake, anti-bandet The Good, The Bad & The Zugly, med sitt tredje album, og tilbakevendingen er god, den er sylskarpt selvironisk og uhorvelig morsom, den er musikalsk uhøvlet og røff.

LES OGSÅ: Nå har denne duoen spilt inn album sammen.

Albumet med genistreknavnet Misanthropical House er rett og slett en saftig pakke strømlinjeformet pønkhardcore i sin rå simpelhet – akkurat slik det skal være. Akkurat slik singelen Vik Bak Meg Satan hintet om.

Ringnes-sekseren

Men det har også et tekstarbeid som det står stor respekt av. I en så stor grad at det får meg til å lure på hva slags underlig kreativitet som bor i disse menneskene.

Altså: Det er et mesterstykke i seg selv å kunne namedroppe en kristenfilosof fra 1200-tallet, Thomas Aquinas, og en 1800-talls naturromantiker, Henry Thoreau, i en pønklåt (It’s A Jungle, In The Forrest), uten å bli det minste pretensiøse!

Hvordan de kan gjøre det, og samtidig gi et inntrykk av å være skjødesløse, middelaldrende menn som jazzer med en Ringnes-sekser hver helg, er et herlig mysterie.

Det er samtidig med dette at The Good, The Bad & The Zugly gir et attitudebilde av å konstant slå fra «yrkesfag», mot Oslo-akademikerne, de «pretensiøse jævlene» – som jeg forestiller meg The Zugly ville sagt.

LES OGSÅ: Mark E. Smith er død.

Men de verste av alle? De verste er de som bare quizzer og quizzer når de drikker. Ja, for det er en viktig kamp de tar; det er en verdig kamp. Hva er det som skjer med quizzingens overtakelse av det ørkesløse barlivet? Drink, not think, maner de. «Anti quizzed!», brøler de, i I Need A Place To Drink, som om det var antikrist de ropte etter i et parti som er hundre prosent kvelertaksk og likeså herjende bra.

Den parodiske backpackeren

De tar raljeringen videre med International Asshole. Og der treffer de en seriøs spiker på hodet, på så tragikomisk mange av oss. I en jaktende låt skriver de om backpacker-radikaleren som et parodisk tilfelle, en hykler, et international asshole. Det er en raddiskultur på selvrealiserings-kurs de røsker i med rivjern. De treffer mange av oss.

Det fremkaller følelsen av å i det ene øyeblikket treffe en kamerat på hver sin side av barrikadene foran Stortinget, en «for» og en «mot» miljøsaken, før man så, neste dag, møter samme kamerat, bare denne gang med backpacker-sekk på ryggen og boardingpass i hånden. Man skulle så ønske man var en struts, og man skulle ønske man allerede var i Sahara, og man skulle ønske man kunne stikke hele sitt hode ned i sanden og slippe å se ham i øynene.

LES OGSÅ: Tilbyr fans gratis terapi før konserter.

Det er da The Good, The Bad & The Zugly trøstende roper: «What’s wrong with Oslo, and Google Earth?». Og vi innser at moroen står i første rekke, sammen med det retningsløse aggresjonsskriket, som hygger seg i et sutrekalas som denne gang føles befriende på måten rock’n’roll alltid har hatt som mål å være. Hadeland hardcore herjer – igjen.