Håkan Hellströms «Illusioner» anmeldt:

Gjenfødelsen

Håkan Hellström har spilt inn sitt nye album med Göteborgs Symfoniorkester.

Håkan Hellström treffer blink igjen etter småskuffende Du Gamla Du Fria.

Håkan Hellström
Illusioner
Album | 14.12.2018
Woah Dad!

Blant musikkinteresserte, spesielt blant de med hjertet i det som pleier å bli kalt for Göteborg-scenen, virker det nesten som om det er blitt en regel at så fort det blir snakk om Håkan Hellström sier noen: «Jeg er lei av Håkan…». Det var bedre før. Det er nesten som om dette er noe som beviser at man har vært med fra starten. Da det var musikk og ikke business (ja, det er lett å romantisere det som har vært). Før fans ble følgere. Før Jazzhuset ble til Ullevi. Dere forstår hvor jeg vil.

Siden står de der med tårer på kinnene på Ullevi (og i Berlin og i New York) med hjertet som banker for tekstene og melodiene. Melodier ofte forfattet av Björn Olsson og spilt av Augustifamiljen. Og sentrum står en gutt fra Högsbo som nå har rukket å bli en gubbe på snart 45 år. Egen solokarriere har han hatt lenge (15 år). Faen. Og Jazzhuset i Göteborg, det er stengt for godt.

Hva skjedde egentlig? Og hva skal han så gjøre, vår gode Håkan?

For når team-Håkan for en stund siden gjennom et «snikfilmet» klipp i sosiale medier viste at saker og ting var på gang igjen ble mottakelsen etter hva jeg kan bedømme relativt blandet. Mange glade tilrop, selvfølgelig er det slik. Men det var også en del «jeg er lei av Håkan»-mennesker som krøp frem igjen – «Skulle han ikke ta en pause? Den burde vart lenger!». Mye på grunn av at den siste fullengderen Du Gamla Du Fria er Håkans svakeste plate siden debuten. Og på siste runde med «Rullande Åska»-turnéen føltes alt litt for gjennomtenkt, overprodusert. Allerede gjort. Det var bra, men også litt … kjipt.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Håkan Hellströms konsert i Grieghallen.

Forventningene i forkant av albumet Illusioner ble deretter, selv om forhåpningene om ikke noe stort så heller noe annet enn Du Gamla Du Fria. En lengsel etter å bli overrasket igjen.

Og vet dere? Slipp følelsene av Håkan-sirkuset. Glem den forrige platen. Åpne opp øynene og ørene!

Symfonisk

Illusioner er lydbildet noe annet enn hva vi tidligere har hørt fra Håkan-hold. Det er her handler nemlig om et pampete orkestersound som trekker minnene tilbake til den gangen Håkan delte scenen med Sver-Bertil (Från Tango Till…) Taube i 2006 og der de begge ble akkompagnert av et symfoniorkester. Jeg minnes forresten hvordan Håkan tidvis ble sittende på en stol mens han kikket på Sven-Bertil med store, beundrende øyne da han så ham med selvsagt og unik eleganse fremføre sin fars låter. Sammen sang de også Taube- og Håkan-sanger i nye versjoner. Det lydbildet var vakkert da. Det er stadig vakkert.

«…Där succé rimmer med plocka ner honnom».

Illusioner har Håkan samarbeidet med Göteborgs Symfoniorkester. Låtene er – med unntak av Joni Mitchell-tolkningen i Disney-versjon som har fått navnet Båda Sidor Nu – skrevet sammen med Björn Olsson. At Olsson kan skrive melodier har vi visst lenge. Her er det gjennomgående en kjerne, men ovenpå er det masse strykere, det låter stort og episk.

Den første singelen, Vänta Tills Våren, bemerker seg med sin lyrikk – teksten går an å tolke som en reaksjon mot det stedet Håkan havnet på etter det forrige albumets litt kjølige mottakelse. Tro På Livet som begynner som en vise, men som med de klassiske Hellström-linjene «att tro på livet är en lång väg att gå, jag har sett så många briljanta sätt att gå under på» utvikler seg til en kampsang om å orke å lete etter lyset når alt føles mørkt – dere kjenner igjen tematikken, eller hva? Fri Till Slut, og så videre. Bli ikke sjokkert om den avslutter konsertene hans fremover. Og ja, selvfølgelig kan du også begi deg ut på referansebingo albumet igjennom.

Du møter på Whitney Houston, Cat Stevens, The Beatles, Dylan og Sting på veien. Håkan låner friskt, men har i lang tid gjort dette til en kunstform.

LES OGSÅ: Liv Ullman hylles på 80-årsdagen.

Det er i klassisk Håkan-land vi bevegere oss tekstmessig. Ser vi igjen tilbake på Du Gamla Du Fria er tekstene absolutt sterkere denne gangen. Friere og mer poetiske. Ikke skrevet for å passe andre. Gott Nytt er et eksempel på dette og en av de låtene som når lengst inn. Faktisk er det noe av det beste Håkan har skrevet på lang tid. Når alle synger med vil man ikke miste et sekund. Her har han skrevet et bittersøtt nyttårsepos.

Ny musikalsk mark

Forvent ikke å bli helt knekt som du ble da Håkan pop-euforisk sang om Johnny med amfetaminet eller om tro og tvil. Det er ikke musikk som minner om tiden han tok med deg «…vart du vill, så fort du kan». Da følelsene brant gjennom festens glede og tårene dagen etter. Det er en helt annen skive, men en veldig vakker en. En måte å igjen vende siden og treffe en ny kunstform, ja faktisk. På denne siden i boken om Håkan Hellström blir det ikke konserter, ingen intervjuer. Ikke snakkes det om mobilapplikasjoner hvor man kan vinne billetter. Ingen Håkan-emojis.

Det å lytte til denne platen er i stedet å sammen med Håkan vandre ny musikalsk mark – å lære å kjenne ham på også denne plassen er annerledes, men veldig fint. «Jeg er lei av Håkan»-mennesker: Dra et lettelsens sukk. Han traff blink igjen. Puh.