Forskjønnende ripe i lakken

Foo Fighters
Concrete And Gold
Konsert | 15.09.2017

Concrete And Gold er tidvis så «all-in»-pop – til å være Foo Fighters – at det nesten ender i frontkollisjon. Men nei, istedenfor blir det kun en forskjønnende ripe i lakken og et friskere album enn på lenge.

Det hjalp ikke på forventningene mine til Concrete And Gold, Foo Fighters’ niende album, å se bandet spille på Roskilde Festival i sommer. Det jeg så og hørte var en tilstivnet, men vaskeekte rockeparade, gigantoman, sterilisert, innøvd, men absolutt underholdende. 

LES OGSÅ: Foo Fighters avslører «hemmelig» stjernegjest.

Det var kanskje ikke så mye jeg maktet å ha klart i hodet da Dave Grohl & co sto på scenen, men én ting klarte jeg å få med meg: Tiden hvor Foo Fighters er et aktuelt band, med ny musikk som engasjerer, den er over.

Og om den ikke er over, så har den i hvert fall kjørt seg innmari fast i et monotont enveisspor. 

Dave Grohls liv og lære 

Grått og traurig, det er slik Foo Fighters-bilen uberørt farer av gårde i en og samme retning, med gryn på gryn ut eksospotten med rockeguru Dave Grohl hengende som en poster til salgs ut vinduet. Han forteller gamle skrøner uke inn og ut, på ny og på ny, og ingen blir lei. 

Slik tenkte jeg. 

LES OGSÅ: Highasakite er i studio – uten tre av medlemmene.

Og så tenkte jeg videre: Hvordan i all verden kan denne pratsomme og karismatiske skikkelsen ved navn Dave Grohl ha en lære som så diametralt bryter med hans liv. Jo visst spilte han en gang i Nirvana og han startet Foo Fighters, men hvor lenge kan man beholde en opphøyd stemme ved å styre en stagnert og hyperkommersiell gruppe som spiller radiorock?

Svaret hadde, som ventet, ingenting med musikk å gjøre, det heller. Svaret var å brekke foten på scenen og ikke gå av. 

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Men nå spiser jeg mine ord. Etter en grundig gjennomgang av Concrete And Gold er fordommene mine mer eller mindre avkledd. Et mesterverk er det neppe, men et godt album er det. Og det er slettes ikke generisk, det er helt klart svært komfortable musikalske rammer, nok en gang, men likevel lyder det friskt. 

Selv om det er helt sant at hvilken som helst Foo Fighters-låt kunne byttet plate uten at noen som helst hadde merket det (med debutalbumet som eneste unntak), så er det faktisk litt annerledes denne gang. 

LES OGSÅ: Foo Fighters på NRK denne uka.

Den nevnte Foo Fighters-bilen har med Concrete And Gold fått seg en forskjønnende ripe i lakken, om ikke to. Og de har forskjellige navn.

Refreng som nesten ender i frontkollisjon

Den første, og mest overveldende, heter The Sky Is A Neighborhood. Til tross for en «cheesy» tittel er det en høyst utradisjonell Foo Fighters-låt som fikk meg til å gjeninnse, en gang for alle, at Dave Grohl faktisk helt reelt besitter en popteft som er en seriøs livsfare for alle andre trafikanter på bilveien.

The Sky Is A Neighborhood bærer på et vers som gir oss en råmateriale-versjon av Dave Grohls her rivende stemme, som videre totaleskalerer i et stor-euforisk pop-refreng. Låten er faktisk så all-in-pop – til å være Foo Fighters – at det nesten ender i frontkollisjonen, og det gjør jo alltid de beste poplåtene. 

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Forskjønnede ripe nummer to er simpelthen Concrete And Golds helhet. Albumet bugner av en grovt og gjennomarbeidet produksjon, som her aldri virker overarbeidet og polert (ikke la deg lure av all koringen).

Concrete And Gold er etter mitt syn mer variert, mer givende og mindre stappet med forglemmelig fyll enn de foregående Sonic Highways og Wasting Light. Hør bare på den Queens Of The Stone Age-hintende La Dee Da eller den Pink Floyd-ete (!) avslutteren Concrete And Gold.

Likevel kun verdt fire stjerner

Men vær på vakt! Med mine lave forventninger, ble oppturen brattere enn virkeligheten. Og selv om Foo Fighters makter å gjøre smaken sin ny, er det mange låter som tvinger Concrete And Gold ned i det middelmådige. 

Make It Right, for eksempel. Selv om den blir en særs morsom låt, hvis man har i tankene at Dave Grohl har kalt Concrete And Gold-plata for lyden av Mötorhead som forsøker å spille The Beatles’ Sgt. PepperMake It Right høres nemlig ut som det faktiske resultatet. 

LES OGSÅ: Sangtittel fra 2007 blir virkelighet.

Sunday Rain er trommis Taylor Hawkins’ sjanse til på ny å få skinne noen minutter på vokalen, og joda, han synger godt, men det gir meg mest følelsen av et kaffepause-spor til et foreldet gutteband. 

Med Happy Ever After putter Dave Grohl på et ekstraspor til In You Honour-platas akustiske b-side for de som husker den, jeg tenker meh, mens sistesingelen The Line står seg fint opp som akkurat, helt presis, den låten og den lyden jeg trodde hele albumet dølt skulle være innsmurt i.

Men slik var det heldigvis ikke. Foo Fighters lever ennå, og Dave Grohl er fortsatt en mann verdt å lytte til. For med Concrete And Gold har han satt en nødvendig og forskjønnende ripe i den faretruende polerte Foo Fighters-lakken.

LES OGSÅ: Hüsker Dü-trommeslager død.