Folkmelodier og forsterket elgitar som en remedie mot tungsinn

Torgeir Waldemar
No Offending Borders
Konsert | 27.01.2017

Siden den kritikerroste debuten i 2014 og gjenklangen i TV-serien «Dag», har flere tenkt på Torgeir Waldemar som dypt reflekert musikalsk. Han har lang erfaring som musiker i band, noe som øker spenningen med en solokarriere som kan ha vokst seg sterk i det skjulte over flere år. Det er tydelig at han ønsker å benytte friheten som soloartist til å utfordre seg selv, og med No Offending Borders gir han inntrykk av å ha blitt mer selektiv mens han utforsker de folkpregede rammene han tilsynelatende har jobbet innenfor.

Antall spor er strippet ned til åtte låter, denne gangen utgitt på Jansen Plateproduksjon. Låtene er langt mer varierte og nærmere rock enn folk til tross for tradisjonell sart korting og innslag av steelgitar: Summer In Tuolouse vekker rytmen i kroppen og assosiasjoner til norske BigBang eller Neil Young med ekstra fuzz. Forsterkeren er skrudd opp noen ekstra hakk noe som virkelig bringer frem det beste i Waldemars stemme der han trøkker til. Kanskje tenker du litt på The Tallest Man On Earth eller Eddie Vedder, musikere som skaper eventyrlyst og god stemning. Det forplanter seg videre i Sylvia (Southern People) der 70-tallsorgel pulserer og skyver oss fremover gjennom mismot mot håpet om en vei å følge. Enkelte låter blir foredlede metaller, hvorav Island Bliss bærer noe autentisk ved seg som gjerne følger deg hjem en mørk kveld.

Waldemar bruker tidvis elementer som tradisjonelt ikke er instrumenter. Et innslag snekring og saging setter rytmen i The Bottom Of The Well som bakteppe for lune tammer mot et brutalt budskap. Det hele kunne lett blitt nok et tradisjonelt (og kjedelig) melankolsk hjertesukk, men reddes av en slags nøkternhet, støttet opp av en fruktig vokal. Bålrøyk rekker å sive inn i nesen og jorda kryper under neglene før vi svøpes inn i et tilbakeblikk, et dust orgel i det fjerne og en intim ettertanke av blant flere på denne skiva. Pulsen senkes mot det som nesten blir en vuggesang med Souls On A String som viser seg svært nynneverdig, eller den runde avslutningen I See The End.

Resignasjonen fra et fastbitt tungsinn møter kameratskap og trøste i Waldemars toner og oppfordringen i Falling Rain (Link Wray), om å starte på begynnelsen, eller slutten om du må.