Anmeldelse av «Judy»:

Unnskyld, Judy. Unnskyld

På vegne av bransjen som dolket henne i ryggen og publikum som sviktet henne ber «Judy» om tilgivelse med piller, paljetter og pianospill.

Rupert Goold
«Judy»
Film | 25.10.2019

I 1969 døde Judy Garland. Hun ble bare 47 år gammel, men fikk dedikert 45 av dem til underholdningsbransjen. Du kjenner henne best som Dorothy fra «Trollmannen fra Oz», eller som den fabelaktige sangerinnen hun senere satset karrieren sin på.

Det er riktignok ikke henne du får møte i Rupert Goolds «Judy». Vi møter Garland i sitt siste leveår, som den nedbrutte, desperate og lutfattige kvinnen vi glemmer, eller fortrenger, at hun ble.

LES OGSÅ: Aniston- og Witherspoon-video går viralt.

«Judy» er en sår biografisk film som dypper tærne i Hollywoods brutale bruk-og-kast-mentalitet overfor kvinner. Filmen forsøker iherdig å gi et nyansert bilde av ikonet Judy Garland, og klarer seg overraskende bra for å være en klisjéfylt film.

Som fugl føniks

Etter flere år i rampelyset sitter Garland igjen som en pillemisbruker med dårlig arbeidsmoral, tre eksmenn og ingen jobbtilbud. Det er først når hun mister husly og trues med å fratas barna at Garland innser at hun må ta grep om livet. Rettere sagt, hun må flytte til London for å tjene penger som sanger for nattklubben Talk of the Town.

Renée Zellweger leverer sin største og beste rolle på lenge. Det kan muligens komme av at Zellweger selv har opplevd mye av det samme som Garland gjorde i sin tid. Skuespilleren ble kastet til side av Hollywood så fort hun nærmet seg 40 og trakk seg bevisst vekk fra rampelyset.

I stedet for å forbli i skyggen, slik som majoriteten av kvinner over 35 ser seg nødt til, har Zellweger gjenoppstått, grepet publikum ved strupen og forlangt vår oppmerksomhet.

Foto:Nordisk Filmdistribusjon
Rupert Goolds «Judy» visualiserer den brutale virkeligheten av å bli eldre i filmbransjen.

Utenom et par tilbakeblikk til innspillingen av «Trollmannen fra Oz» foregår «Judy» kun i 1969. Filmen skiller seg dermed merkbart fra fjorårets Freddie Mercury-film «Bohemian Rhapsody» og årets Elton John-film «Rocketman» som begge forsøkte seg på den umulige jobben av å skildre et helt liv i løpet av noen knappe timer.

Karakterbrist på roser

Goold klarer uansett, mere enn godt nok, å fortelle om det livet Garland har levd uten å tegne hele tidslinjen. I 47-åringen ser vi en kjærlig mor, en håpløs romantiker og en som konstant tviler på sin egen verdi.

Gang på gang blir vi fortalt hvor forferdelig hun ble behandlet som ung, og like mange ganger returnerer Garland til scenen fordi hun rett og slett ikke kan dy seg. Vi ser karakterbrister, hykleri og mani. Med andre ord var Judy Garland langt fra perfekt.

Ja, selvfølgelig byr filmen på klisjéer og tidvis glorifisering. Jeg kunne gjerne vært foruten Liza Minellis malplasserte hjemmefest eller sett ett mer troverdig bånd mellom Judy og de yngste barna. Samtidig er vel slikt uunngåelig i en film laget med så mye kjærlighet og respekt for en av de beste entertainerne verden har sett.

LES OGSÅ: Se de første bildene fra tredje sesong av «The Crown».

Jeg kan ikke si annet enn at «Judy» er den beste biografiske spillefilmen jeg har sett på lenge. Hvert minutt var en fryd for øyet, om det så skyldtes glinsende paljetter, go-go dansere eller bare Zellwegers unike tilstedeværelse.

Fikk du med deg denne?