Les også
Anmeldelse av Childish Gambinos nye album:
Voksen, omfavnende og selvhøytidelig Gambino
Nytt album fra Morrissey:
Moz i et nøtteskall – fra høydepunkter til jammerdal
«Godt nyttår, Chile» er satt til 1990. I en tid hvor 17 år med diktatur skal ta slutt. En rekke familier flytter ut til roten av Andesfjellene for å leve annerledes. Slik blir filmen beskrevet. Og selvfølgelig, det er nok mye mulig å se metaforer her. Nå er det endelig friheten som skal dyrkes, det er nye utfordringer og hele opplegget kan fort leses som et mikrokosmos av Chile.
Men for å være ærlig så bryr jeg meg ikke om den biten.
LES OGSÅ: Filmbransjen raser mot ny Netflix-funksjon.
Dette er først og fremst en film om ung kjærlighet, og vanskelighetene med å være ungdom. Noe som blir satt ekstra på spissen av den litt unormale bosituasjonen. Det er ingen store konflikter eller vanskeligheter som må overkommes. Og det er akkurat det som gjør «Godt nyttår, Chile» så sabla herlig.
Forførende og behagelig
Kanskje det bare er meg, men det er så herlig å bare se mennesker gjøre ting. Se klein ung kjærlighet. Planlegging av en nyttårsfest. Barn som går rundt i skogen og forteller hverandre ting de har hørt. Det er forførende og behagelig. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er det langt ifra.
Selv om dette er en samling mennesker, er det Sofia, spilt av Demian Hernández, som er den vi følger mest, og som har den mest emosjonelle reisen gjennom hele filmen. Ung forelskelse, ønske om å flytte til storbyen til sin mor, som kanskje egentlig ikke vil ha henne. Det å være nesten voksen, men ikke helt, er alltid utrolig fint å se på film.
Spesielt når det gjøres med en slik troverdighet.
Foto:Arthaus
