Anmeldelse av «Godt nyttår, Chile»:

Når det er for sent å dø ung

Ungdomstiden er sannelig ikke enkel. Og enda vanskeligere blir det når du bor i et bofellesskap ute i skogen med en gjeng andre familier.

Dominga Sotomayor
«Godt nyttår, Chile»
Film | 22.11.2019

«Godt nyttår, Chile» er satt til 1990. I en tid hvor 17 år med diktatur skal ta slutt. En rekke familier flytter ut til roten av Andesfjellene for å leve annerledes. Slik blir filmen beskrevet. Og selvfølgelig, det er nok mye mulig å se metaforer her. Nå er det endelig friheten som skal dyrkes, det er nye utfordringer og hele opplegget kan fort leses som et mikrokosmos av Chile.

Men for å være ærlig så bryr jeg meg ikke om den biten.

LES OGSÅ: Filmbransjen raser mot ny Netflix-funksjon.

Dette er først og fremst en film om ung kjærlighet, og vanskelighetene med å være ungdom. Noe som blir satt ekstra på spissen av den litt unormale bosituasjonen. Det er ingen store konflikter eller vanskeligheter som må overkommes. Og det er akkurat det som gjør «Godt nyttår, Chile» så sabla herlig.

Forførende og behagelig

Kanskje det bare er meg, men det er så herlig å bare se mennesker gjøre ting. Se klein ung kjærlighet. Planlegging av en nyttårsfest. Barn som går rundt i skogen og forteller hverandre ting de har hørt. Det er forførende og behagelig. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er det langt ifra.

Selv om dette er en samling mennesker, er det Sofia, spilt av Demian Hernández, som er den vi følger mest, og som har den mest emosjonelle reisen gjennom hele filmen. Ung forelskelse, ønske om å flytte til storbyen til sin mor, som kanskje egentlig ikke vil ha henne. Det å være nesten voksen, men ikke helt, er alltid utrolig fint å se på film.

Spesielt når det gjøres med en slik troverdighet.

Godt nyttår, ChileFoto:Arthaus
Sofia, tankefull i et badekar med en røyk.

Det viser også hvor universell slike opplevelser kan være, selv om det foregår i et land, lang langt unna. Og det er kanskje det viktigste en slik film kan gjøre. Opplevelser og følelser, ønsker og håp. Når det kommer til stykket er dette vi alle går igjennom i forskjellig grader. Selv om kanskje det kan se annerledes ut på et overfladisk nivå, er det det samme inni oss.

At filmen heter «Godt nyttår, Chile», men den engelske tittelen er «Too Late to Die Young» og det er også det man får når man oversetter originaltittelen er merkelig, men det er vel folk som kan det bedre enn meg.

Et utdrag fra et liv

«Godt nyttår, Chile» er bare et utdrag fra et liv. Det er en empatisk og sympatisk film som respekterer karakterenes rett til å begå feil. For er jo det vi gjør i det virkelige liv. Og befriende er det ingen moralsk pekepinn. Vi bare er med, får oppleve noen øyeblikk i livene deres og så er vi ferdig. Men vi vet at disse karakterene har fortsatt mye de kommer til å gå gjennom.

LES OGSÅ: TV-skjermen lokker filmstjernene.

Og en av de beste følelsene jeg vet om i film, er når det utspiller seg på skjermen og du begynner å kjenne en klump i magen. Og du vet at om filmen spiller kortene sine riktige nå, så kommer det til å fossrenne tårer.

Filmen spilte kanskje ikke kortene sine helt riktig, men det var jammen meg nære på.

Fikk du med deg denne?