Anmeldelse av «The Irishman»:

Hva sitter du egentlig igjen med til slutt?

Martin Scorsese har samlet et stjernelag til sin største film så langt. Selv om han muligens har en svekket selvinnsikt, er det vanskelig å si annet enn at det er vanvittig bra.

Martin Scorsese
«The Irishman»
Film | 27.11.2019

Det er 24 år siden mafiafilmen «Casino» gikk på kino. Det er like lenge siden du kunne skimte Martin Scorsese, Robert De Niro og Joe Pesci samlet på et og samme sett. Det var dermed stort da Scorsese kunne fortelle nyheten om at han skulle finne tilbake til gangsterrøttene sine, gjenforene en hel bukett med sine egne favorittfolk og produsere sin lengste film noensinne.

Basert på boken «I Heard You Paint Houses: Frank «The Irishman» Sheeran and Closing the Case on Jimmy Hoffa» av Charles Brandt forteller Scorsese om livets opp- og nedturer for leiemorder Frank Sheeran og hans rolle i livet til fagforeningslederen Jimmy Hoffa.

LES OGSÅ: Derfor velger Al Pacino å spille i «dårlige filmer».

Det var to ting som bekymret meg når jeg satte med ned i kinosetet. For det første var jeg redd for at jeg nå skulle oppleve en forlenget versjon av «Goodfellas». For det andre kunne jeg ikke se for meg at en film kunne være spennende i 209 minutter.

Jeg hadde rett i én av påstandene mine.

Å male hus

«The Irishman» er historien om et helt liv. Rettere sagt, livet til Frank Sheeran (De Niro); en krigsveteran som stuper inn i en verden av organisert kriminalitet for å kunne brødfø en voksende familie. Filmen består av en rekke tilbakeblikk, men i all hovedsak følger vi en bil, i 1975, på vei mot et bryllup. Bak rattet sitter Sheeran og på hans høyre side hviler Russel Bufalino (Joe Pesci), Sheerans overordnede. I baksetet sutrer hver deres kone om at det er fire minutter siden forrige siggepause.

Bilturen blir et stødig hvilepunkt mens Sheeran forteller og tar oss tilbake til sitt første møte med Bufalino; Hvordan han gikk fra å frakte kjøtt til å sprenge hus og til slutt ta livet av de som stod i veien for Russ og resten av New Yorks mafiasjefer.

Nye karakter introduseres med hver sin overskrift som inneholder dødsårsak og dato. Du blir aldri sittende med en følelse av at dette kommer til å ende godt, og scenene fra Frank i sine siste leveår på åttitallet er heller ikke et særlig oppmuntrende syn.

Foto:Netflix
Al Pacino ser yngre ut i Martin Scorseses nye film «The Irishman».

Et langt, langt, langt liv

Bare for å ha alt på det rene så er «The Irishman» uten tvil en fantastisk film. Det er heller ikke mye å be om når en mesterregissør, legendeskuespillere og et talentfullt team jobber sammen med Netflix sine, tilsynelatende ubegrensede, midler.

Det er vel heller et spørsmål om det er for mye av det gode.

Filmen varer i nesten tre og en halv time. Et tidsrom som virket helt obskurt, inntil den settes i perspektiv. Scorsese har som kjennetegn å produsere filmer som varer lengre enn det de fleste er komfortable med. «The Wolf of Wall Street», «The Aviator» og «Gangs of New York» varer alle i nesten tre timer og er gjennomgående gode, gripende filmer.

Hva har vel 30 minutter ekstra å si for en mann som har som evne å gjøre hvert minutt til et minneverdig øyeblikk? Dessverre, litt for mye.

I «The Irishman» ønsker Scorsese å fortelle om alt. Miljøet, intern lingo, straffesystemet samt normer og regler. Det fører uheldigvis til mye repetisjon og tomprat. Viktigst av alt holder den aldri på et høyt nok tempo til at man klarer å følge med i ett strekk. Som en tilhenger av filmer som har et realistisk perspektiv til tid føles det kjipt å si det, men det blir tidvis litt kjedelig.

Scorsese er en mann med mye på hjertet, men jeg sitter igjen med en følelse av at han kunne fortalt minst like mye, på langt kortere tid.

Foto:Netflix
Joe Pesci og Robert De Niro i «The Irishman».

Et fullstendig bilde

Det som veier opp for «The Irishman» sin dødtid er at filmen ikke er i nærheten av sine forgjengere. Det handler ikke om at karakterene er spesielt unike eller at actionscenene får blodet til å bruse mer enn vanlig. Filmen er unik i mine øyne fordi den ikke bare viser utsnitt fra et liv som kriminell, men hele livsløpet. Til den bitre enden.

Joda, det er spennende å se på festlokaler tåkelagt av sigarrøyk og mafiasjefer som sender kalde blikk over bordet. Det som dog er enda bedre er å se Frank som pensjonist, ensom og nedbrutt i en rullestol på et gamlehjem. Å bevitne hvordan tidens tann har tatt rotta på en av New Yorks farligste menn. De fleste filmer viser nemlig aldri de siste årene. Hvordan hadde det egentlig sett ut om Anton Chigurh, Hans Landa eller Hans Gruber ble gamle og måtte leve med syndene sine livet ut?

Scorsese utfordrer en sjanger han selv trives så godt i, og han setter spørsmål ved hva det egentlig krever av deg for å velge et kriminelt liv. Hva sitter du igjen med, og til hvilken pris?

LES OGSÅ: Mestermøte i «The Irishman».

Det altså mye godt å hente fra Scorseses «The Irishman». Den bærer preg av en regissør som ikke klarer å si at nok er nok, men er likevel et viktig bidrag i en sjanger som er nokså ensformig. For deg som har mulighet til å se den på lerret er det en helhjertet anbefaling fra min side, med mindre du er veldig tissetrengt eller er en smule rastløs vel å merke.

«The Irishman» vises på utvalgte kinoer i Oslo, Tromsø, Trondheim, Stavanger, Bergen og Sandnes fra i dag før den har premiere på Netflix fredag 27. november.

Fikk du med deg denne?