Kinoaktuelle «Western Stars»:

Et alternativt selvportrett fra Bruce Springsteen

Bruce Springsteen er kinoaktuell med «Western Stars» - en konsertdokumentar med samme tittel som rockelegendens siste albumutgivelse.

Bruce Sprinsgteen & Thom Zimny
«Western Stars»
Film | 28.11.2019

Hovedscenen er en over 100 år gammel låve hjemme hos Bruce Springsteen i New Jersey. En ensomt beliggende, men stemningsfull trebygning, hvor høyet i gamle dager gikk helt opp til det katedrallignende loftet, men som ved denne anledning er fylt opp med Springsteen selv, hans kone Patti, et mindre band, kor og et 30 personer stort stryke- og blåseorkester.

Til en konsert oppført for en liten flokk bekjente.

LES OGSÅ: Pete Townshend legger seg flat.

På mange måter kan «Western Stars» ses på som et alternativ til Netflix-filmen «Springsteen on Broday» fra i fjor, hvor Springsteen ensom (bortsett fra et par låter hvor Patti Scialfa medvirket) leverte et akustisk soundtrack til sin aktuelle selvbiografi med låter helt tilbake fra starten av karrieren.

Her er det med en helt annen innpakking og låtene er hentet fra hans siste album Western Stars bestående av 13 60-tallsinspirerte låter. Låter som igjen understreker at Springsteen er tilbake i rollen som en sterk historieforteller.

Den amerikanske drømmen

Fortellinger om stuntmannen, den rotløse, den naive illusjonsjegeren og alle de andre skjebnene som har slått seg på den amerikanske drømmen, kjærligheten, selvforståelsen – og livet i det hele tatt. Og med Springsteen i den naturlige hovedrollen med den akustiske gitaren som eneste uttrykk ut over den slitte, men stadig markante stemmen og de garvede ansiktsfoldene. Med Patti Scialfa i en kledelig avstemt medvirken ved hans side – og så et tett lag med musikere som aldri får en til å savne festen med E Street Band.

For her er agendaen en helt annen.

Foto:SF Studios | Warner Bros.
Bruce Springsteen i «Western Stars».

Slik sett ender filmen opp – som «Springsteen on Brodway» – som et selvportrett, fordi sangene er bundet sammen av bilder av Springsteens eget syn på livet: Med metaforer a la bilen som en fluktmulighet. Behagelige naturbilder av de ville hestene og de uoppnåelige drømmene. De storslåtte, men også ensomme slettene, blant annet omkring Joshua Park i Los Angeles – hvor han og familien hans bodde en periode – og dermed masser av backdrop til det evige selvoppgjør, som har preget både hans selvforståelse og kjærlighetsliv.

Og heldigvis er det også søte kjærlighetsglade private filmklipp med fru Patti for å skape litt balanse.

Melankolsk, men ikke dyster

Men det er en film med utsikt fra en 70 år gammel manns synspunkt. Med massevis av levd liv bak seg. Uten lyst til å forestille seg og gjøre seg yngre. Melankolsk, men ikke dyster. Erfaren, men ikke mett. Med en grunntone av varme og ettertenksomhet. En person som på den ene siden noenlunde har avfunnet seg med livet, slik det ser ut i dag. Men også med den evige og nærmeste religiøse tørsten etter å bli enda bedre til å stille de riktige vesentlige spørsmål – enda dypere. Og nå enda bedre.

Det virker som om Springsteen ikke vil turnere med musikken fra Western Stars. Det er synd. Ikke bare på grunn av låtenes åpenbare kvaliteter, men også fordi dette oppsettet gir ham andre nyanser enn det er plass til under de sedvanlige store stadionkonsertene.

Fikk du med deg denne?