«Sorry We Missed You»:

Ken Loachs nye sosialrealistiske drama bør gjøre deg rasende

«Sorry We Missed You» er et ballespark til gig-økonomien.

Ken Loach
«Sorry We Missed You»
Film | 08.11.2019

Var «I, Daniel Blake» 2016s beste film? I alle fall ikke langt unna. Dramaet om 59 år gamle Daniel Blake, som blir nektet sjukepenger etter et hjerteinfarkt, stakk hardt og smart nok i hjerteroten til å dra med seg Gullpalmen fra Cannes (og enda viktigere: skape debatt i hjemlandet).

Nå følger regissør Ken Loach opp sitt sosialrealistiske mesterverk med nok et knivskarpt, deprimerende dypdykk i «Broken Britain».

LES OGSÅ: Ikonisk filmkostyme under hammeren.

Vi befinner oss igjen i Newcastle, hos familien Turner: Ricky, Abby, femtenårige Sebastian og Liza på elleve.

Raske penger, eller?

Firkløveret er oppetter ørene i gjeld etter finanskræsjet i 2008. Abby og Ricky vil først og fremst bare eie et eget hus og å ha en stabil jobb – et grunnleggende, men tilsynelatende uoppnåelig ønske. Elskelige Abby jobber livet av seg som hjemmesjukepleier, uten å få tid til å være med verken de eldre eller sine egne barn. Så når Ricky øyner sjansen til å skaffe både raske penger og litt selvstendighet som pakkeleverandør med egen bil, tar han utfordringen.

Denne gangen lar ikke Loach staten gjennomgå, men heller utviklingen i arbeidsmarkedet. Ricky blir fristet med «ingen kontrakter, ikke noe byråkrati, ingen måloppnåelsesskjemaer» i sin nye jobb – alt pent og pyntelig pakket inn i en «store muligheter»-pakke. «Vær din egen sjef, du jobber ikke for oss, men med oss, du er medeier i denne franchisen». Du blir ikke ansatt, du blir onboarded.

Lokkende ord, men farlig farvann.

Foto:Joss Barratt
Familien Turner i «Sorry We Missed You».

I et slikt arbeidsmarked – en del av den såkalte gig-økonomien – heter det nemlig ikke mennesker, men klienter. Alt kan og skal måles i tall og resultater. Hva og hvem som skal ofres for å nå målene, er uinteressant.

I en vond scene hvor Abby er på hjemmebesøk til en av sine faste – eh – klienter, Rosie, spør den gamle mildt om å få børste håret hennes. Abby må si nei, hun har ikke tid, hun skal rekke så mange andre i den uendelig arbeidsdagen, fra 7.30 til 21. Rosie feier middagstallerkenen i gulvet, og knuser den.

Familie i forfall

Filmen er et beinhardt testamente til den skjøre, tette veven jobb og familie er. Abby og Ricky sliter seg ut i forsøket på å få endene til å møtes: de gjør sitt beste, men det er ikke godt nok. Sebastian, som får utløp for kunsttalentet sitt i form av ulovlig tagging, faller gradvis fra på skolen, mens Liza prøver hjerteskjærende å fikse situasjonen så godt hun kan. Alle fire er tegnet med en dyp varme og respekt, og spilles helt briljant av ukjente fjes i ekte neorealistisk tradisjon.

Plottet er bygget på sanne historier fra lys levende varebud og pakkeleverandører i dagens England. Den nylige Foodora-streiken er en god påminnelse om at denne typen arbeidsetikk – eller fraværet av den – også er å finne i Norge. «Sorry We Missed You» gjør deg rasende på et system som lever av mennesker, men ikke har plass til å være menneskelig.

Fikk du med deg denne?