Les også
Anmeldelse av Childish Gambinos nye album:
Voksen, omfavnende og selvhøytidelig Gambino
Nytt album fra Morrissey:
Moz i et nøtteskall – fra høydepunkter til jammerdal
Var «I, Daniel Blake» 2016s beste film? I alle fall ikke langt unna. Dramaet om 59 år gamle Daniel Blake, som blir nektet sjukepenger etter et hjerteinfarkt, stakk hardt og smart nok i hjerteroten til å dra med seg Gullpalmen fra Cannes (og enda viktigere: skape debatt i hjemlandet).
Nå følger regissør Ken Loach opp sitt sosialrealistiske mesterverk med nok et knivskarpt, deprimerende dypdykk i «Broken Britain».
LES OGSÅ: Ikonisk filmkostyme under hammeren.
Vi befinner oss igjen i Newcastle, hos familien Turner: Ricky, Abby, femtenårige Sebastian og Liza på elleve.
Raske penger, eller?
Firkløveret er oppetter ørene i gjeld etter finanskræsjet i 2008. Abby og Ricky vil først og fremst bare eie et eget hus og å ha en stabil jobb – et grunnleggende, men tilsynelatende uoppnåelig ønske. Elskelige Abby jobber livet av seg som hjemmesjukepleier, uten å få tid til å være med verken de eldre eller sine egne barn. Så når Ricky øyner sjansen til å skaffe både raske penger og litt selvstendighet som pakkeleverandør med egen bil, tar han utfordringen.
Denne gangen lar ikke Loach staten gjennomgå, men heller utviklingen i arbeidsmarkedet. Ricky blir fristet med «ingen kontrakter, ikke noe byråkrati, ingen måloppnåelsesskjemaer» i sin nye jobb – alt pent og pyntelig pakket inn i en «store muligheter»-pakke. «Vær din egen sjef, du jobber ikke for oss, men med oss, du er medeier i denne franchisen». Du blir ikke ansatt, du blir onboarded.
Lokkende ord, men farlig farvann.
Foto:Joss Barratt
