Får deg til å føle at du surfer på en bølge i Karibien

Bloody Beach
Boys
Konsert | 11.08.2017

Sett på Boys og kjenn at du har føttene på en hvit sandstrand.

Ikke la deg skremme av navnet. Bloody Beach er absolutt ikke et metallband fra de dype, mørke skoger. Derimot er det et bergensbasert orkester som tryller frem lystige melodier på en helt fortreffelig måte.

Bandet debuterte i 2014 med albumet Bloody Beach Pirate Radio Presents, et album som ble godt mottatt av de som skal forstå seg på musikk. Det har gått tre år, og nå kommer endelig oppfølgeren, Boys.

LES OGSÅ: Roper varsko om norsk musikkfestival.

Musikalsk sett kan det beskrives som tropisk rock. Om det er derfor coveret prydes av fire flamingoer, vites ikke. Låtene er bygget opp med en god dose psykedelia, pop, surfrock og afrobeat, som trilles ut i sitt eget lille tropiske univers. Tidligere hadde de også en dose dub i gryta, men det har de holdt igjen på denne gangen. Låtene er småsnurrige, og de beveger seg i et lett psykedelisk landskap.

Tidløst og deilig

Albumet åpner lovende med Mescal Letter, en gladlåt som får deg til å føle at du surfer på en bølge i Karibien. Det blir hakket mer laidback og nedpå med Troubled Minds. Akkurat passe sløv til at man senker skuldrene og duver med. Rett og slett en tidløs, deilig poplåt.

Artikkelen fortsetter under låten.

Bandet har blitt sammenlignet med forskjellige band, og når de sparker i gang den fotrappe You’ll Be Fine Sister, er det ikke rart om tankene går til Talking Heads og deres rytmiske univers. Men mest av alt så låter Bloody Beach som seg selv. De blander og varier på de ulike låtene, så her burde det være noe for de fleste.

LES OGSÅ: Mener engelske band burde skamme seg.

Au Revoir er så vindskeiv og seig at man er redd for at det skal henge seg helt fast. Men det slipper taket etter hvert.

Soundet fenger med sløye basslinjer og rytmegitar, og det hele krydres med keyboardsoloer og kjappe trommebeats.

På vei videre

Det har gått noen år og blitt noen timer i øvingsrom og på scenen siden debuten. Det merkes godt på låtene. Det er skrudd mye tightere, de har mer disiplin på det som leveres. Selv om det var noe av det som var mest sjarmerende på debuten, betyr det ikke at bandet ikke leverer her også. De er mer samspilte og har opparbeidet seg rutiner, og det setter sine spor i fremføringene.

Albumet klarer ikke å holde fokus og interessen oppe hele veien gjennom, riktig nok. Det dupper litt av etter en stund, men man våkner tidsnok til at de lander på begge beina i strandkanten.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Bloody Beach. FOTO: Promo.

Bloody Beach vil underholde og begeistre lytteren, noe de absolutt klarer med Boys. De har et lydbilde som består av masse detaljer, uten at det går utover kvaliteten – det gjør i grunn bare låtene mer interessante. De kan helt fint spilles på repeat, med nye elementer som dukker opp hver gang.

LES OGSÅ: Det ble en våt dag for Øya-publikummet onsdag.

Boys er et album som nok skulle kommet før sommeren, slik at man kunne funnet trøst her da regnet pisket mot vinduet. Nå får man heller finne trøst i det mens høsten er på vei fortere enn man orker å tenke på.