Et forsøk på å maskere at låtmaterialet ikke er så bra?

A Place To Bury Strangers
Pinned
Album | 13.04.2018
Dead Oceans

Du kan ha den mest skrikende gitartonen, den råeste og mest lo-fi produksjonen, du kan ha et sett med mørke og nihilistiske låter. Men som A Place To Bury Stranger viser på sitt nyeste album, så er det ingen erstatning for intensitet eller originale ideer.

New York-bandet A Place To Bury Strangers har siden 2002 laget støyete post-punk og shoegaze med karakteristiske «mann og kvinne»-vokaler og skjærende gitarer i The Jesus & Mary Chain-stil. På deres nyeste studioalbum Pinned er det det vi får. Mer eller mindre uten unntak.

LES OGSÅ: Er dette veien å gå for fremtidige låtskrivere og produsenter?

Albumets to første sanger Never Coming Back og Execution viser oss at bandet tar det hele ned til en formel. Fra den drivende rytmeseksjonen til de litt uengasjerte vokalene og ikke minst den drepende skarpe gitartonen.

Post-punken uten «punk»

De første låtene er absolutt verdt et lytt eller to, men når ting viser seg å gå på tomgang derfra og ut, er det fort gjort å kjede seg. Gitarspillet er av veldig høy kvalitet over hele linja, de bringer et minimum av energi til låtene og mange interessante konturer.

Bortsett fra det er det vanskelig å engasjere særlig over denne samlingen låter som stort sett føles som The Jesus & Mary Chain sine b-sider. De varierer det litt med å imitere et tidlig The Cure på There’s Only One of Us og My Bloody Valentine på Was It Electric.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Look At Me In The Eye er skivas høydepunkt med sin hyper-komprimerte og forvrengte bassgitar i samspill med en veldig aggressiv elektronisk beat. Ellers er det en litt for underkomponert og kort låt til at helheten blir løftet i noen særlig grad. I Know I’ve Done Bad Things er et nytt eksperiment med beats. Det resulterer i en ganske retningsløs og usammenhengende affære, med musikalske elementer som bare delvis henger sammen.

Jeg kunne ønske det var noe i tekstene som ga låtene på Pinned dybden de sårt trenger, men de er dessverre ganske banale og uoppfinnsomme. Situations Changes, spesielt, har noen fryktelig klisjéfylte strofer som får meg til å gremmes.

Så edgy…

Produksjonen på Pinned er unektelig rå, og med tilstrekkelig mengde reverb. Men i stedet for å ha en altoppslukende klang som trollbinder, føler jeg heller at jeg hører på et band som øver nede i gata. Avstanden blir på mange måter for stor.

Jeg har ingenting imot råhet og kaos i en god rockemiks når det hever musikken. På Pinned føler jeg heller at A Place To Bury Strangers holder fast til denne lydstilen for å opprettholde et form for edgy image. Eller kanskje de prøver å maskere at låtmaterialet ikke er så bra?

Uansett gjør det albumet til et litt slitsomt lytt.

LES OGSÅ: Derfor takker Highasakite nei til 900.000 kroner i støtte.

A PLace To Bury Strangers gjør lite for å friske opp sounden de har hatt på nærmest samtlige album. Det er en elektronisk beat her og der, og en litt spennende lydeffekt innimellom. Disse inkorporeres med den største forsiktighet, og gjør derfor egentlig ingenting for å sprite opp sakene.

Fremførelsen av låtene på dette albumet grenser til det søvndyssende og vil nok bare være interessant for de mest indoktrinerte fans. Det er mye drepende fett og klanglig pent gitarspill på albumet, men det er i hovedsak alt det har gående for seg.

LES OGSÅ: Bytter ut Hennessy med vann.