Endelig bakkekontakt

Datarock
Face The Brutality
Konsert | 09.03.2018

Etter flere år i en svevende og småbarnslig tilværelse, får endelig bergensbandet sårt tiltrengt bakkekontakt.

Drømmen om å gå fra hylle til hylle på butikken som liten, og plukke med seg alle sine favoritter, er urealistisk.

Datarock (bildet) har forstått trikset, ventet til de ble voksne, og plukket med seg all den gode snacksen fra 70- og 80-tall, samt en liten dose nåtid. Resultatet er en forfriskende, særs dansbar nostalgiperle.

LES OGSÅ: Nå er Datarock tilbake.

Datarock har en voksen historie, og med Face The Brutality markeres slutten for den røde joggedress’ tidsalder. I nye, sorte drakter trår bandet inn i en ny, mer tidsriktig tilværelse. Tilbake har bassist og grunnlegger Ketil Mosnes kommet, og Ungdomskulens Øyvind Solheim har steppet inn nok på trommer til å regnes som fast besetning.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

I et presseskriv av bibelske proporsjoner skrives det at Datarock så vel som av kjente band, er inspirert av Kyle Dixon og Michael Steins soundtrack til kjempesuksessen «Stranger Things». Slettes ikke et dumt valg, da serien åpenbart har vært med på å gi synth-pop og åttitallsmusikk en aldri så liten revival.

Referansenes mester

Funky, elektrisk og sjarmerende nerdete. Fredrik Saroea & co. briljerer på Face The Brutality med kunnskap, en rik referansebank, samtidig som de er akkurat passe vågale. Det er lett å hente inspirasjon fra gamledager for å krydre helheten, men Datarock har snudd det på hodet. Det kan virke som om de har tatt utgangspunkt i fortiden, og heller håndplukket det de synes fungerer i nåtiden, og brukt det til å spice det opp.

LES OGSÅ: The Cure-frontmannen kuraterer sin egen festival.

Skiva åpner knallhardt, med basslinja i BMX, som regelrett pløyer seg inn i øregangene. Det er fart i dansefoten før vokalen er på plass, og showet er i gang. Du blir plassert i et eneste stort dataspill i det du trykker «play», hvor småfrekk elektronisk perkusjon og en nostalgisk synthlinje motiverer deg frem mot målstreken.

Voksen ungdommelighet

Singelen Ruffle Shuffle blander en nesten-Bowiesk estetikk med sløy vokal og fiffige riff, med sterke assosiasjoner til Talking Heads’ kjempehit, Burning Down The House. De gjennomgående musikalske referansene er pent sydd inn i helheten, på en måte som gjør at det aldri fremstår som påtvunget for nerdingens skyld.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Frontmann Fredrik Saroea. FOTO: Promo / Datarock.

Litt ødeleggende er det at Datarock på de to siste sporene velger å klamre seg fast til de røde kjeledressene og den raske gitardrevne indierocken. Det kan virke som om bandet selv ikke er helt overbevist om sitt eget identitetsskifte, og det er synd.

LES OGSÅ: Hektisk for politiet i forbindelse med hiphop-konsert.

Face The Brutality er ellers Fa-Fa-Fantastisk, og bør plasseres i må-høre-på-kategorien om du liker morsom musikk, med litt historisk tyngde og tydelig sjel.