En fullkommen konsert

Charlotte Dos Santos
Nasjonal Jazzscene, Oslo
Konsert | 20.01.2018

Kveldens konsert på Victoria var en påminnelse om hva disse musikkgreiene egentlig skal handle om.

Å anmelde konserter er på mange måter både det verste og det beste man har mulighet til å gjøre som musikkjournalist. Man jager noe ganske ofte, man jager de perfekte konsertøyeblikkene. Konsertene som uten en skygge av tvil påminner deg på hva ekte musikkglede er for noe. I det jaget drar man på mange gode konserter. En del helt gjennomsnittlige og en håndfull konserter som gjør deg ganske motløs.

LES OGSÅ: GAFFA-redaksjonen kårer årets beste album.

På Victoria skulle Charlotte Dos Santos og band minne meg på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

Bergtatt og sjalu

Ut kommer hovedpersonen selv kledd i hvitt. Som en jazzete helgen griper hun mikrofonen og fyller den utsolgte jazzklubben med en stemme som gjør meg både bergtatt og sjalu. Sjalu over at noen kan skape noe så vakkert som jeg ikke kan.

Første sang ut fra det lovpriste albumet Cleo er Sumer Is Icumen In. De britiske musikerne hun har tatt med seg er langt forbi dyktige. De behersker sine respektive instrumenter så godt at jeg ber sidemann klype meg.

Det ville han ikke.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Charlotte Dos Santos på scenen. FOTO: Tord Litleskare / GAFFA

Et av de tidlige høydepunktene er låten Take It Slow. Charlottes stemmeregister fortsetter å få meg til å riste vantro på hodet.

Fusjonen av jazz og soul hun representerer tvinger frem en konstant vugging blant publikum som står samlet foran scenen. Dette til mye bryderi for den uheldige kortvokste mannen som står like bak meg.

— Jeg skrev neste sang etter å ha vært på Tinder-date

Halvveis ut i kveldens konsert spiller hun låten Good Sign. En låt så herlig romantisk og klissete, at det er overaskende når hun røper at noe så uromantisk som Tinder var inspirasjonen bak. Ja, så sterk overbevisning har Charlotte på scenen at hun i det øyeblikket lykkes med å romantisere en dating-app. Jeg kan ikke noe annet enn å smile, det kan ingen andre heller.

Trommeslager, bassist og herremann på tangenter skal alle applauderes. De får alle mulighet til å skinne. Både i samspillet mellom bandet som helhet og i sine egne jazzete soloer. De er et velsmurt maskineri lik en tysk bilfabrikk. På tittellåten Cleo sitter ting usedvanlig skarpt. Det gjør det også på en tilsynelatende uutgitt låt, en låt som er den mest rendyrkede jazzlåten og også den mest oppstemte.

LES OGSÅ: Dette er de nominerte til Spellemann.

En over gjennomsnittet hyllende anmeldelse senere sitter jeg her en sen lørdagskveld og er takknemlig for å ha opplevd en av de mest fullkomne konserter jeg har vært på. Kunne konserten kanskje vært litt lenger? Ja absolutt, men det var ikke ett eneste svakt øyeblikk å skimte.

Tusen takk skal du ha, Charlotte. Nå skal jeg dra på en Tinder-date.