Emilie Nicolas: Like I’m A Warrior

Emilie Nicolas
Like I'm A Warrior
Konsert | 22.09.2014

Det er en foruroligende undertone gjennom hele debutalbumet til Emilie Nicolas. En mørk, innestengt frustrasjon som ymter frempå i små glimt via tekst og tone. Det er i den milde, barnlige formaningen på Grown Up om at hun ikke lenger vil bli passet på; i Charge sitt bitre «I never invited you in / or your fake grin»; i Us‘ tunge «I was never yours was I / you were mine were you»; i de dystre bassloopene som preger hele albumet. Kulmineringen er det hektiske midtpunktet Fail, hvor tilbaketrukne Nicolas, som aller helst bare vil spille for seg selv, viser frem en annen side: «don’t call me lazy / I go down on him daily».

Like I’m A Warrior er et resultat av et par år med perfeksjonering av eksentriske electropoplåter. For det er absolutt skandinavisk pop, mindre hjemsøkende enn Sundfør, mindre sært enn The Knife, og desidert mindre lystig enn Robyn. Men det er elementer her som er helt særegent for en såpass kommersiell artist som Nicolas. Tekstene er en ting. Jazz-bakgrunnen lar seg til kjenne i de mindre umiddelbare sporene, en forkjærlighet for Ane Brun likeså. Suggerende beats vi kjenner fra Darkside og indierytmer type Yeasayer er også på plass, sammen med vokallinjer tuftet på såvel Nina Simone som Bat For Lashes og Björk.

Det er en vakker debut, uimotståelig og mystisk i det mørke halvåret, og det sier litt når Pstereo, Nicolas’ mest kjente låt til dato, er den eneste som bryter med albumets kjølige helhet. Like I’m A Warrior gir albumformatet nyvunnet kraft, men aller mest er debuten et bevis på at Nicolas’ fortryllende stemme – med de lange harmoniene som tar åpningssporene til et høyere nivå – fortjener et mye større publikum enn hva Norge kan tilby.