Det ble en hitparade – til slutt

Placebo
Sentrum Scene, Oslo
Konsert | 16.10.2016

Placebo er tilbake i Norge og spiller nok en gang for et utsolgt Sentrum Scene. Denne gangen er det ikke et nytt album som skal promoteres, men heller en feiring over at det er 20 år siden Placebo gav ut sitt selvtitulerte debutalbum. For feiringens skyld har Placebo nylig gitt samlealbumet A Place For Us To Dream, EP’en Life’s What You Make It og en verdensturné som nylig har startet.

Man kan ikke si annet enn at turnéen startet katastrofalt i Århus på torsdag. De spilte to låter, gikk av scenen, og plutselig var resten av konserten kansellert. Konserten i København gikk heldigvis som planlagt, og i kveld er det Oslo som står for tur.

The Mirror Trap har fått gleden av å varme opp for Placebo under kveldens konsert. Salen var full av Placebo-ivrige tilskuere som stod helt i ro med nærmest ingen entusiasme for oppvarmerne. Vokalisten hadde så flotte dansebevegelser at han alene kunne vært en one-man-show. The Mirror Trap gjorde et godt forsøk, men det er tydelig at det er Placebo som er hovedattraksjonen.

Karriereoppsummering

Like før klokken slo 21 ble lysene dempet og promovideoen til Every You, Every Me blir vist på skjermen bak scenen. Salen er i full jubel og mange starter å synge med. Etter videoens slutt, vises det klipp fra de siste 20 årene av Placebo på turné, backstage og i studio. Klippene viser hva bandet har vært gjennom, og det er hva de har oppnådd i løpet av de 20 årene som skal feires i kveld.

Fra starten av har Placebo bestått av vokalist Brian Molko og Stefan Olsdal på gitar, bass og piano. Tre ulike trommiser har vært innom bandet på både turne og albuminnspilling, men nå er det kun de to som gjenstår. På turné har de med seg en utvidet besetning som består av Matt Lunn på trommer, Fiona Brice på fiolin og keyboard, Bill Lloyd på bass og keyboard og Nick Gavrilovic på gitar. Det er disse fire som entrer scenen først, kort etterfulgt av Olsdal som spiller tonene til Pure Morning. Introen til låten er lengre live enn på album, noe som hjelper med å bygge opp stemningen. Publikum kan ikke annet enn å hyle og applaudere når Molko entrer scenen og synger strofene: ”A friend in need’s a friend indeed”.

Placebos sound har virkelig endret seg i løpet av årene, fra mer punk til noe mer melodisk. Noe man kan tydelig høre mens de spiller Loud Like Love, tittelsporet fra deres siste studioalbum. Like før refrenget var det litt problemer med gitarlyden, men det var stort sett det eneste tekniske problemet gjennom hele konserten, og lite tydet på at publikum merket noe særlig til det.

Få ord, mange låter

Det er minimalt med pauser fra låt til låt. Molko og Olsdal er menn av få ord. Det er ikke før etter Soulmates man først får høre ”god kveld” og ”velkommen” fra Olsdal, mens det eneste man får høre fra Molko, utenom hans sang, er ”thank you” etter Special Needs. Det virker som om de vil bli raskt ferdig med konserten og kommuniserer ikke særlig med publikum.

Et keyboard blir båret inn på høyre side av scenen. Olsdal setter seg og starter på melodien til Too Many Friends. Han spiller feilfritt. Vakkert. Men selv om det ene instrumentet er perfekt, er det et gitarriff under refrenget som savnes. Kanskje ikke livemannskapet kjenner til det, men for meg er det det som gjør Too Many Friends til den gode låten den er.

Olsdal spiller like vakkert på Twenty Years. På skjermen bak kan man se klipp fra sangens musikkvideo. Et 12 år gammelt tilbakeblikk til da sangen ble sluppet. Ett lignede klipp blir vist under Without You I’m Nothing. Hvor applausen kom da man fikk se David Bowies ansikt på skjermen. Olsdal synger den delen som en gang var Bowies, han gjør en god jobb. Molko sier: ”Thank you Oslo, thank you David”.

Selv om Placebos sound har blitt mer melodisk er det én ting som ikke har forandret seg – nemlig Molkos unike og nasale stemme. Han synger klart og tydelig, men han er ikke tilstedeværende og virker sløv. Dette smitter over på publikum. Det er først under For What It’s Worth det blir litt bevegelse i salen, og det ved hjelp av Olsdal som får oss i å klappe i takt.

Avsluttende hitparade

Special K er også et publikumshøydepunkt. Opptreden fra bandet er helt ok, men det er de gjennomsvette menneskene i salen som skaper god stemning. Det er dansing og allsang samtidig som temperaturen stiger. Placebo avslutter med Song To Say Goodbye og Bitter End før de forlater scenen.

De er ikke borte i mange minutter før de kommer tilbake og gir oss Teenage Angst og Nancy Boy fra debutalbumet. Olsdal viser stolt fram sin regnbuefargede bassgitar og smiler ekstra når publikum hyller han for det. De fortsetter med Infra-Red før det forlater scenen nok en gang. De kommer tilbake for én siste låt, en Kate Bush-cover, Running Up That Hill. Det er ingen tvil over at publikum på Sentrum Scene elsker Placebo, kunne bare ønske Placebo kunne vise litt kjærlighet tilbake.

Placebo spilte et identisk sett som de gjorde i København. De kunne ha fremført Every You, Every Me i stedet for å vise en musikkvideo. Man vil jo helst oppleve låten live enn å se den på video. Hvor ble det av Meds og Taste in Men? Nøkkellåter i Placebos karriere. Ett pluss er at de spilte fem låter fra debutalbumet. Selve vokalen og lyden var bra, særlig med Brice på fiolin som gjorde konserten minnerik. Molkos sløvhet og mangel på kommunikasjon med publikum er det som trekker ned. Men han kan være så arrogant som han vil, og Placebo vil fortsatt selge ut neste Oslo konsert.

Det er musikken som tiltrekker fansen, og ikke sangeren.

Placebo Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2016, 20 Years of Placebo