Det beste han får til

Erlend Ropstad på scenen under Øyafestivalen i 2016.
Erlend Ropstad
Hagen, Øyafestivalen
Konsert | 11.08.2016

I fjor høst slapp Erlend Ropstad sitt tredje album på like mange år. Det var det femte i alt, og Det Beste Vi Får Til, som tittelen lyder, er nettopp det beste han hittil har fått til. Sørlendingen har aldri vært dårlig, men han har blitt gradvis bedre med årene.

«Er dette gjennombruddet?», spurte Adressa, mens i Klassekampen lød overskriften «Åpenbaringen» i teksten deres om sistealbumet.

På 2014-albumet Her Om Natta starter han det hele med blant annet å drømme om å bli en svensk visesanger, i låten Vise Om Sverige. Det trenger han derimot ikke å gjøre lenger, spesielt etter det siste albumet. Likhetene mellom ham og hans svenske likesinnede, som Thåström og Winnerbäck, er mange, og han er på ingen måte noen blek kopi.

Ropstad har gått fra engelskspråklige viser til norsk språkdrakt i et rikere lydbilde, det seneste albumet en del mer rocka enn de foregående.

Det er når det er mye rock at han minner mest om Thåström, mens han har mest Winnerbäck i seg på de mer minimalistiske og rolige viselåtene. Settet består av en god blanding av de to, hele tiden stødig og solid, men uten at det tar helt av. 

Det tar et par låter før han stopper opp og sier noe til publikum, og det er fordi han ”trengte noen låter på å ta dette inn”. Så forteller han hvor fint han synes det er å stå der, og å se så mange publikummere.

Som publikummer er det også fint å stå der.