CocoRosie: Blå, Oslo

CocoRosie
Blå, Oslo
Konsert | 07.05.2016

Som en motreaksjon til det platte og finkornede, det standardiserte og industrielle, kommer den kvinnelige duoen CocoRosie. En duo helt på ytterkantet av termen pop: Det er nesten utrolig at en slik popularitet har inntruffet. Prisen har muligens vært alt hatet de også har måttet bøte med.

«Nå har det gått for langt», sier de. CocoRosie er kun for særingene. I deres ugjentrengelige og egne hjørne koser de seg sammen. CocoRosie og særingene. Men slik er det aldeles ikke. For det er utsolgt på Blå. Helt her oppe i nord. Milevis fra der hvor bølgen new weird america først slo fra seg.

CocoRosie spilte debutalbumet inn i et badekar, de kler seg ut som nisser stadig vekk, gjerne med skjegg, de har tidvis begge bart denne kvelden, og har garantert lett i bestemors skap for å finne de riktige solbrillene. De spiller også på leketøy – altså benytter det som instrument. Det gjør de alltid. Freak-folk er – utvilsomt – den mest berettigede sjangerbetegnelse i dette tilfellet.

Det overveldende imaget til tross; ting går rundt for CocoRosie. Låter kan faktisk fungere med leketøy som et sentralt instrument, som i Madonna, og det fungerer fint med en stakkars, men dritdyktig, beat-boxer som perkusjonist i oppimot to timer. Hiten Lemonade beviser også pop-teften de kan la skje, om de ønsker. Samtidig som den stereotypier dynamikken mellom søstrene Casady: For Sierra Casady har så definitivt studert opera, det hører vi, mens Bianca Casady har et øre for hiphop. Hiphopera, der altså: En sannhet med modifikasjoner.

Bianca er langt mer enn en hiphoper – om hun i det hele tatt kan kalles det. Hun virker først og fremst som en rollespillerine på scenen. Hun benytter sin særpregede, tynne stemme til roller innenfor det creepy, det barnslige, det absurde og det samfunnskritiske, ufravikelig rasistiske i Big and Black. Det er stilig, men likeså slitsomt. For selv hvor særpreget Bianca er, og hvor umåtelig vakkert Sierra synger når hun først slipper opp, så er CocoRosie monotont i det lange løp. Det er jo ikke akkurat uvanlig kost at det hyper-arsty ender opp som: rart, men kjedelig.

For et band balanserende på hat og kjærlighet, mellom de som mener å iøyeta det påtatt konstruerte og overspilte, de som provosert kun lar det gå til inntekt for plagsomhet. Mellom dem og de andre: de som blir truffet av annerledesheten, det teatralske og den tøylesløse eksperimenteringen. De som lar det føye seg rett i hjerteroten. Mellom disse to finnes det faktisk et midtre alternativ. Det er de som lar seg begeistre av uttrykket, men som kjenner overdosen på nært hold. Noen av oss havner akkurat her.