Nytt album fra Nick Cave & The Bad Seeds:

Cave slipper lyset inn på oppslukende dobbeltalbum

Nick Cave fotografert på Bergenfest i 2013.

Nick Cave har sjelden sunget bedre enn han gjør på dobbeltalbumet Ghosteen.

Nick Cave & The Bad Seeds
Ghosteen
Album | 04.10.2019
Bad Seed

Nick Cave er på slak line for tiden, i uttrykkets egentlige forstand: Han utfordrer formen på flere plan. Kunstnerisk, der han fortsetter på de siste par utgivelsers ferd bort fra tradisjonell låtskriving til fordel for rastløse lydlandskaper omkring sitrende resitasjoner av egen posei.

Og i selve møtet med sitt publikum, som Cave – i kjølvannet av sin sønns tragiske bortgang – har omfavnet på en måte bransjen aldri har sett maken til. «I’ll answer anything», skrev Cave på sin egen nettside. Det løftet har han holdt, både på nettstedet Red Hand Files og gjennom en rekke «conversation events», som Cave startet opp for et par år siden, og som har gjestet både Oslo Konserthus og Grieghallen her til lands.

LES OGSÅ: Store nyheter fra Nick Cave.

Ghosteen kan med rette kalles kronen og kulminasjonen på en trilogi, som ble innledet med Push the Sky Away og Skeleton Tree: Med et stort og vakkert (dobbelt-)album tar Cave og høyrehånden Warren Ellis denne gang det eteriske, på samme tid vakre og urovekkende, klanguniverset og bretter det helt ut.

Resultatet er fremragende, ikke minst fordi Cave fremstår i poetisk storform: Spent ut mellom desperasjon og håp i en serie låter som kulminerer i de to senterstykkene Ghosteen og Hollywood. «I’m waiting for peace to come», lyder det fra en Cave som sjelden har sunget bedre – noe som for øvrig gjør seg gjeldende gjennom hele albumet.

Nye høyder

Rent lyrisk fortsettes forgjengernes fragmentariske form, om enn Ghosteen – og platens åtte kortere låter – på en eller annen måte fremstår lysere i tonen enn Skeleton Trees maniske mørke. Synthesizerne inntar en sentrall posisjon, og noen steder hører man til og med spor av den progrocken Cave dyrket som ung.

Er man først og fremst fan av den store rockesangeren Nick Cave uteblir forløsningen her. Men den aldrende, ettertenksomme tekstforfatteren og hans eksentriske sidekick når nye høyder på Ghosteen, hvor Thomas Wydler og Jim Sclavunos’ rytmeseksjon er stort sett fraværende.

LES OGSÅ: Trommeslager Ginger Baker er død.

Sitrende vakker er eksempelvis Waiting for You med sitt ekko av Caves beste 80-tallsarbeid og linjene: «A priest runs through the chapel / the calendars are turning / a Jesus freak on the street says ‘He is returning!’ / well, sometimes a little bit of faith can go a long, long way».

Og så fremdeles i titler som åpneren Spinning Song, Sun Forest, Ghosteen Speaks og endelig de to store låtene som utgjør platens andre del og bindes sammen av spoken word-stykket Fireflies. Jeg kan allerede merke at dette er én av de platene jeg kommer til å leve med. Et oppslukende bekjentskap.