AURORA: All My Demons Greeting Me As A Friend

AURORA
All My Demons Greeting Me As A Friend
Konsert | 11.03.2016

Det har vært knyttet store forventninger til Aurora Aksnes helt siden bergensjentas første lovende singler noen år tilbake. Den virkelig hypen kom likevel i både inn- og utland først for nøyaktig et år siden, da den lille sangerinnen med den gigantiske stemmen bergtok bransjefiffen på festivaler som by:Larm og Eurosonic.

Ikke bare industrien ble begeistret: Aksnes bygget raskt opp en imponerende mengde dedikerte, unge fans kloden rundt, og nydannede Aurora-fanklubber poppet opp som paddehatter overalt i sosiale medier. Selv referer hun til den hengivne hærskaren som sine «warriors».

Gjør alt riktig på sin første fullengder

Da hun senere samme vår slapp sin debut-EP, viste den seg derimot å være … overraskende ordinær. Det kjentes nærmest kjedelig og antiklimatisk etter så mye blæst, og derfor var det også skummelt å forvente for mye av albumet All My Demons Greeting Me As A Friend. Det er imidlertid ingen grunn til bekymring. På sin første fullengder gjør nemlig Aurora absolutt alt riktig. Skiva er så stappet full med kvalitet at den nesten sprekker, og alle som lengter tilbake til sin første Aurora-konsert kan stålsette seg for en like overveldende og imponerende opplevelse på ny.

Nivået på låtmaterialet er svimlende høyt hele veien, den fantastiske vokalen blir endelig brukt for alt den er verdt, og produksjonen er perfekt. Ta det mektige sporet Warrior: en hyllest til fansen i form av en skikkelig bombastisk power-ballade, der kraften i stemmen får komme frem som aldri før. Legg til majestetiske krigstrommer og noe som høres ut som det klassiske japanske instrumentet shamisen for ekstra samurai-kriger-vibber, og du har en låt fylt med massiv bravado – et langt steg fra det en gang så beskjedne uttrykket til Aurora. Selvsikkerheten kler henne.

Frysninger på ryggen

Skjøre Through The Eyes Of A Child er langt mer sparsommelig produsert. Noe som delvis betyr et pust i bakken, men samtidig også bare gir enda mer fokus på vokalpresentasjonen. Nærmeste referansepunkt må bli Jónsi i Sigur Rós’ ballader på Með Suð í Eyrum.

Det vakre sistesporet Black Water Lilies kunne på sin side sklidd rett inn som et høydepunkt på Highasakites Silent Treatment, mens I Went Too Far i en mindre elektronisk drakt lett kunne gjort det samme på First Aid Kits siste. Herlige Home er derimot bare 100% aurorask: en berg-og-dalbanetur der hun gjør så mye rått med stemmen at man bare sitter i tre og et halvt minutt og konstant rir fra den ene bølgen av frysninger på ryggen til den neste.

En sutrete kyniker vil kanskje påpeke at de melodramatiske tekstene til Aurora bærer et litt vel tydelig preg av å være skrevet av en tenåring. Men det må i så fall være det eneste man kan utsette på denne utgivelsen. Og dessuten er det svært tvilsomt at millionene av unge warriors der ute kommer til å bry seg.

Man kan formelig høre lyden av krigstrommene fra håndflater mot fang og skrivebord i millioner av tenåringsrom der ute allerede.