Alt om musikk, film og serier

Det å kombinere musikk og humor er ingen lett oppgave. Fra Spinal Tap, til Weird Al og Lonely Island. Det er mange som har fått det til. Fallgruvene er likevel mange og balansegangen mellom genialt og fullstendig plump er utfordrende.

Tenacious D

Oslo Spektrum, Oslo

Konsert | 05.06.2019

Sjekk ut

Jaga Jazzist på Piknik i Parken:

En tidskapsel av norsk jazz

Robert Plant på Bergenfest:

Karismatisk rockelegende overvinner publikum

Av: Henrik E. Lesjø

Tenacious D består av skuespillerne og rockemusikerne Jack Black og Kyle Gass. Filmen «Pick of Destiny» fra 2006 er nok det de fleste tenker på i forbindelse med bandet. En film som ikke fikk strålende kommersiell og kritisk suksess, men musikken som følger filmen har nærmest kultstatus.

I 2018 slapp Tenacious D sitt fjerde album, Post-Apocalypto. Albumet er en slags musikal eller et hørespill som følger Gass og Black mens de synger seg gjennom de kinkigste kniper.

LES OGSÅ: Little Steven-initiativ skal gi norske elever bedre kulturundervisning.

Historien tar sted i en verden rammet av nukleær holocaust. I dette landskapet blir gutta forført av noen huleboerkvinner, de bekjemper kjønnsorganmonsteret Krakkalakkadingdong, før de får besøk av en terminator-robot fra fremtiden. Roboten ble sendt av Jack Blacks (og en av huledamenes) sønn fra fremtiden. Roboten har en fullt operativ vagina, og viser musikerne veien til roten av problemet: Det hvite hus.

Det pubertale, uinspirerte

Til min store indignasjon går den første halvtimen av konserten med på å fremføre Post-Apocalypto i sin helhet. Fullstendig med animerte sketsjer på storskjermen. Historien har like god logikk og narrativ som en teatersportøvelse i «ja-og». Nye elementer blir stadig introdusert, hva som trekkes inn i historien og får faktiske konsekvenser virker tilfeldig.

Dette var ikke noe teaterstykke, så jeg overlever en dårlig skrevet historie. Problemet er at de utallige penis-vitsene og blowjob-vitsene bare er morsomme for to grupper mennesker. Trettenåringer, og fulle Spektrum-gjengere. Jeg mener ikke å være respektløs ovenfor de sistnevnte. De virket til å kose seg. Men de får være på gulvet og drikke øl med vennene sine, og de trenger ikke følge sånn kjempegodt med.

Når du må sitte og følge og ta inn over deg konserten, blir manglende komisk timing kombinert med uinspirert og harry soft-rock, nærmest ulidelig i lengden. Men når første akt er over og de skal gyve løs på hitsa, så vil konserten definitivt ta seg opp. Vel…

Sjekk ut

Jaga Jazzist på Piknik i Parken:

En tidskapsel av norsk jazz

Robert Plant på Bergenfest:

Karismatisk rockelegende overvinner publikum

Ok, Tenacious D har noen virkelig gode låter som både er fengende og morsomme. I går virket det likevel som om det var litt tynt, til og med etter å fylt den første halvtimen med skvip. Rize of the Fenix og Low Hangin’ Fruit gjør det ikke helt. Roadie er en ganske kul videreføring av rocketropen med å hylle roadier, men det er ikke det vi har kommet for å høre. Det vi har kommet for å høre er «Pick of Destiny»-materiale.

Kickapoo og Belzeboss (The Final Showdown) er så sterke og ikoniske låter at publikum egentlig bærer de for bandet. Fremførelsen er litt halvveis. Det er jo litt tricky. Dette er jo egentlig musikal-låter, de blir forståelig nok fremført som «vanlige» rockelåter.

Oversettes ikke til konsertscenen

Tenacious D spiller i en musikalsk forståelse av ordet, men ikke i en dramatisk en. Det er her bandet mislykkes med å forene sin musikk og sin komedie. Det må også sies at gjester som Dave Grohl, Meat Loaf og Dio var dypt savnet.

Jeg hadde realistiske forventninger, og trodde ikke det skulle bli en mer stjernespekket aften enn det allerede var. Det at gitaristen spilte rollen som djevelen føltes likevel som en litt uinspirert beslutning fattet av praktiske, og ikke kunstneriske hensyn.

LES OGSÅ: Nå er traileren til den kritikerroste rockedokumentaren endelige ute.

Mot slutten av konserten fikk vi låter som Tribute og Fuck Her Gently. Låter de faktisk ikke klarte å skuffe med. Det føltes likevel som litt for lite litt for sent. Det er lett å la seg rive med av publikum som virker til å elske deres musikk med en intens lidenskap. I kritiske øyne levde Tenacious D live rett og slett ikke opp til forventningene.