Anmeldelse av Taylor Swifts «Lover»:

Sukkersøt kjærlighet

Den amerikanske popstjernen Taylor Swift fotografert i forbindelse med utgivelsen av albumet «Lover».

Etter vinteren kommer våren, og Taylor Swifts Lover ser blomstene spire der Reputations frost trakk seg tilbake.

Taylor Swift
Lover
Album | 23.08.2019
Republic Records

Lover er et åpenhjertig utgivelse. Ja, Taylor Swift har aldri vært kjent for å være tilbakeholden, men det er likevel en nyvunnen følelse av emosjonell vekt og intellekt som kommer frem på denne utgivelsen. Fra åpningssporet I Forgot That You Existed er det klart at Swift tar alle pop-tropes «straight with a twist».

Albumets musikalske landskap er like farget av pastellpop som Swifts Instagram-feed, og det er i tekstenes referanser og hemmeligheter at hun igjen er i sitt ess. Cruel Summer (overraskende nikk til Bananarama-hitten) er en svimlende synth-låt med et overaskende hjerteskjærende tekstspor. Når Swift i bridgens hete innrømmer at «Said I’m fine, but it wasn’t true. I don’t wanna keep secrets just to keep you», peaker låtens emosjonelle oppbygging.

LES OGSÅ: Miley Cyrus avslører grunnen til at hun fikk sparken fra populær filmserie.

Taylor Swift har for lengst mestret kunsten å bygge storslåtte, tilsiktede emosjonelle landskap. Det var denne evnen mer enn noe som bygget fanbasen hennes fra bunnen, og det er igjen denne evnen som driver Lover fremover.

Hardt ut mot patriarkatet

På tittelsporet er hun skyhøy på kjærlighet. Med feiende nostalgi synger hun ut til sin store kjærlighet. Vi er selvsagt glade på Taylors vegne, men det skal likevel sies at låten er ubeskrivelig kjedelig. Da er The Man et mye mer spennende spor. Bevæpnet med disco-synth går Swift hardt ut mot patriarkalske strukturer. Denne tematikken er ikke ny, enhver kvinne kan sikkert kjenne seg igjen i situasjonen: Av og til hadde det bare vært litt lettere å om du var en mann. «What’s it like when everyone believes you?», spør Swift retorisk, og gudene vet.

Mange av kravene som stilles til kvinnelige artister hadde blitt sett på som absurde hadde de blitt stilt til en mann. Etter over et tiår i bransjen er Swift tydelig ganske lei dobbeltstandardene.

Albumet har unektelig sine høydepunkt. Men til tross for gripende følelser og glaserte popmelodier blir det likevel litt halvhjertet til tide. Swift er en fantastisk tekstforfatter og har stemmemessig også vokst siden starten, men gjennom albumets 18 spor blir det litt for trygt – kanskje litt for pastell. ME! Kommer dessverre for alltid til å få meg til å cringe. Selv om «spelling is fun»-utropet (heldigvis) er fjernet fra albumversjonen.

Innen avslutningssporet Daylights sydende sentimentalitet, sitter en igjen med en økt følelse av både harmoni og velvære. Swifts siste har få skarpe kanter, og selv om teksten veier tyngre nå enn før, er den ofte pakket inn i skånsomme pophooks og glitrende rytmer.

Selvsikker meningsbærer

Det som redder albumet gjennom dets svake øyeblikk og definitive mangler er Swifts nesten håndgripelige selvsikkerhet. Albumet markere den første utgivelsen for Swift hvor hun selv sitter med alle rettighetene til eget skaperverk, og kanskje denne friheten smitter over på materialet. Swift våger å være både skarpere og mer meningsbærende enn tidligere. Hun går hardt ut mot musikkbransjens skrudde kjønnspolitikk og hater-kultur, så vel som å ta opp kampen for LGBTQA+.

Ja, trollene på nettet elsker å hate på sterke kvinner og Swift er ganske åpenbart ferdig med denne giftige kulturen. Men, der Reputation stod i skarp angrepsposisjon, helt uinntakelig (men åh- så mye edge), åpner Lover opp for nyanse og innsikt.

LES OGSÅ: Anmeldelse av «The Dead Don’t Die».

Uansett hvor forutsigbar Lover til tider er, uansett hvor pompøse popfrasene kan høres ut – jeg kommer garantert til å høre gjennom dette albumet mange, mange ganger, og det uten å beklage meg det minste.