The Streets på Piknik i Parken:

Skjerp deg, Mike

Britiske The Streets på scenen under Oslo-festivalen Piknik i Parken.

Mike Skinner har blitt en 40 år gammel familiefar og virker oppriktig begeistret for å komme seg ut av huset og dra på fylla verden rundt etter mange års pause. Da er det desto mer synd at han sløser bort mesteparten av scenetiden på å kødde bort sine egne låter og å være sin egen hype-mann.

The Streets
Sophie, Piknik i Parken
Konsert | 14.06.2019

«Jeg har nok en veldig snever oppfatning av hva moro er», skrev Mike Skinner i sin selvbiografi «The Story of the Streets» i 2012. «Dypest inne har har publikum lyst til å ha det gøy».

Avsnittet handler om hans den gang faste partytriks for å gire opp publikum på konserter: «go low» (hvor han får alle til å sette seg ned på huk) og «go Moses» (hvor han får publikum til å sende bibelske bølger i to retninger).

LES OGSÅ: GAFFAs Piknik i Parken-guide.

Folk tør ikke annet enn å fortsette å stå der nøkternt med armene i kors, inntil du hjelper dem i gang og tillater dem å slippe seg løs, lød budskapet. Og entertaineren følger ennå samme filosofi når han forsøker å engasjere stive nordmenn i Sofienbergparken denne fredagskvelden.

Problemet er bare at han aldri aktiviserer oss kroppslig ved å be oss om å gå verken «low» eller «Moses»: han maser isteden på oss til det kjedsommelige i form av strikte muntlige instrukser om å ha det gøy. «Did you come here to have a good time?», spør han, igjen og igjen.

Det blir mindre gøy for hver gang han spør.

Nostalgitrip

Åtte år etter at prosjektet The Streets egentlig ble lagt på hylla (femteskiva Computers and Blues kom ut i 2011) er Skinner tilbake, og han er først og fremst opptatt av å følge rutine og å gi oss nostalgi.

Derfor er det også hovedsakelig det tidlige, UK garage-aktige materialet fra den geniale debutskiven Original Pirate Material fra 2001 som står i fokus. Han har med seg et strålende band til Norge, og det er en fryd å høre dem fremføre klassiske refrenger. Det er bare så synd at Skinner virker totalt uinteressert i å fremføre versene i mellom.

Han må være intenst lei av sine eldste (og skarpeste!) tekster, for isteden snakker han bare over beatsene om at vi må få oss noe mer å drikke. Om at vi må skåle med ham. Om at vi må se og ha det gøy. Igjen og igjen, til det er tid for neste refreng.

Foruten Original Pirate Material-hits, får vi også en god del fra hans massive mainstream-gjennombrudd, snakkesynge-hørespillet A Grand Don’t Come for Free – som i 2003 overraskende nok gjorde Skinner til en av de britiske øyers største musikalske kjendiser. Han klarer faktisk fremføre én av dem med verdighet: Dry You Eyes er den samme triste og ærlige kjærlighetssorgballaden som før, og Skinner gidder å yte den rettferdighet ved å lire av seg hvert eneste ord. Nydelig.

Dette albumets suksess var ikke bare lett for en fyr som hadde bygget hele sitt image på å være en helt vanlig, jordnær «geezer» fra Birmingham. Det intense kjendis- og turnélivet sendte ham ut i et spor av utstrakt alkohol- og dopbruk. Samt en hedonistisk, og stadig mer usympatisk oppførsel som han brutalt ærlig brettet ut i den polariserende tredjeaskiva The Hardest Way to Make an Easy Living. 

Dette mer direkte hiphop-orienterte albumet glimrer dog stort sett med sitt fravær når Skinner feirer sine tidlige glansdager i Sofienbergparken. Utover en fet, men kortvarig mashup mellom Pranging Out og Weak Become Heroes, får vi kun ett innslag fra den (etter undertegnedes syn) noe misforståtte skiva: Never Went to Church.

Den rørende låten, som tok for seg døden til Skinners far, ble heldigvis fremført med intet mindre enn full respekt. I likhet med Dry Your Eyes er her tydeligvis innholdet for emosjonelt til å kunne køddes bort. Og det var igjen en fryd å se Skinner slutte å være bajass, og isteden bare gi publikum noe ekte og meningsfylt.

Skjerp deg, nå

Fyren er fortsatt en entertainer. Og fortsatt rimelig jovial – unntatt når han guilter Oslo-publikummet for å ikke være gira nok. Med tanke på at han i en alder av 32 var så utmattet av musikkbransjen at han fikk diagnosen ME, og bare med et nødskrik klarte å ferdigstille den avsluttende The Streets-skiva, er det også godt å se nå 40 år gamle Skinner i full vigør igjen. Likevel blir dette aldri mer spektakulært enn en hyggelig minnestund for spesielt interesserte.

LES OGSÅ: Intervju med PiP-aktuelle Jaga Jazzist.

Når familiefaren Skinner har fått ladet batteriene og virker oppriktig begeistret for å komme seg ut av huset og dra på fylla verden rundt etter mange års pause, er det rett og slett forbanna synd at han sløser bort mesteparten av scenetiden på å være sin egen hype-mann.

Godeste Mike: Du sitter på legendariske låter, du har et rått backing-band som leverer beaten og refrengene plettfritt, og nå du bare skjerpe deg. Og faktisk fremføre tekstene. Ærlig talt.