Anmeldelse av «The Lion King»:

Sjelløs og grunn – Simba og gjengen kan godt unngås i denne runden

Mufasa og en ung Simba ser ut over riket sitt i Disneys 2019-versjon av den animerte klassikeren «The Lion King».

Da var den her. Årets største film. I det minste en av dem. «Løvenes Konge» er tilbake på det store lerret, i en ny utgave med så godt som fotorealistiske dyr. Og den er helt forferdelig.

Jon Favreau
The Lion King
Film | 17.07.2019

Det er stor fare for å høres ut som en gretten gammel mann som tviholder på originalen, men det får så være. Den originale «Løvenes Konge» er en film jeg setter utrolig høyt, så det ville jo alltid vært vanskelig å nå opp til det nivået. Undertegnede er i utgangspunktet ikke negativ til at Disney lager «ekte» versjoner av sine animerte klassikere. Selv ikke de som i bunn og grunn er en tro kopi av kildematerialet. Det er denne varianten «Løvenes Konge» passer inn i.

Store stjerner som Donald Glover og Beoncé står denne gangen for stemmene til Simba og Nala. Det er jo absolutt spennende valg. Det at James Earl Jones er tilbake som Mufasa burde vært en bra bro for å lettere akseptere denne nye utgaven.

LES OGSÅ: Nordmann leker på Hollywood-lerretet.

Egentlig burde det ikke være så vanskelig å gi meg en god nok følelse til at jeg ville synes filmen var verdt det. Jeg blir fort dratt med inn i Disneys verden og musikk, og om «Løvenes Konge» ga meg bare 20% av den følelsen jeg får når jeg ser originalen, så hadde jeg vært fornøyd.

Det burde jo vært lett, når den er lik, og bruker den samme musikken.

Null energi, ikke noe liv, ingen sjel

Det er faktisk ganske overraskende for meg hvor mye jeg mislikte denne filmen. Å kalle det en blek kopi er nesten for snilt. Det er ikke noe futt her. Sangene mangler all energi, og hele filmen mangler liv og sjel. Det er ikke vanskelig å se hvor brorparten av problemene ligger. Nemlig hos de fotorealistiske dyrene. Det er ingen mimikk og finne. Spillet som fantes i animasjonsfilmen er totalt fraværende. Og selv om de ser bra ut, er det åpenbart begrensninger for mye av lekenheten og den fysiske interaksjonen som er i originalen finnes ikke her. Det er åpenbart at det viktigste for Disney er at dyrene er fotorealistiske. Alt annet faller sammen. Ingenting annet er gjennomtenkt.

Dette er noe «Invasion of the Body Snatchers»-greier: Det ser likt ut, men noe mangler. Noe menneskelig. Noe emosjonelt. Det føles feil. Og sånn er alle scenene. Det er ingenting å gripe tak i. De blir gjennomført, men ingenting i de har noen form for dybde. Det skal bare bli gjort for å komme seg til slutten av filmen. Ingenting av det som blir sagt eller gjort har noen form for emosjonell vekt.

Selv om filmen er lenger enn originalen, føles det som om den raser gjennom uten å bry seg om det emosjonelle treffer som det skal. Uten at vi bryr oss om karakterene. Det gjorde nærmest vondt å se på.

Stemmene er heller ikke spesielt gode. Det er bare rart å se de komme ut av dyr som ikke matcher uttrykksmessig det som blir sagt. Det blir for subtilt hva de prøver å få frem, noe som ikke når frem når det er stemmeskuespill.

Selv James Earl Jones, som er den eneste som er tilbake fra originalen, er ikke i nærheten av like god som han er som originale Mufasa. Det er jo en haug av utrolige flinke folk som står for stemmene, men det er aldri noe dybde i noe av spillet.

At løvene ser ut som nikkedukker når munnen åpner og lukker seg når de snakker hjelper heller ikke.

Treffer ikke

Kanskje det verste av alt er hvordan sangene ikke funker i det hele tatt. «Løvenes Konge» har jo blant de beste sangene i Disneys animerte historie. Allerede fra der første bildet, med åpningen av solen og livets sirkel. Det treffer ikke. Det er tamt. Ikke noe av magien som kommer av åpningen fra originalen er til stede.

Og det blir ikke bedre. Be Prepared er så å si ikke til stede og I Just Can’t Wait to Be King er en tam etterligning. Sekvensene rundt sangene er også utrolig mye dårligere. Det kommer av at dyrene ikke har den samme mimikken som de kan ha når det er animert, og de går mye mer realistisk til verks. Det betyr at det ikke er det dyrekaoset i I Just Can’t Wait to Be King eller det ondskapsfulle og grønne preget som er i Be Prepared. Can You Feel the Love Tonight med Beyoncé og Donald Glover burde vært ypperlig, men mangler følelse. Den sangen som kanskje funket best var Hakuna Matata.

For å nevne det jeg likte best med filmen, så må det være Timon og Pumba. Der var det et element som fikk meg med. Om det var stemmene, eller hvordan de så ut, det vet jeg ikke. Det er kanskje litt mye metahumor med de som ikke funker. Men bortsett fra det, den lille tiden som er kun Timon, Pumba og Simba er den delen av filmen som ikke gjør meg trist av hvor dårlig dette er. Seth Rogen og Billy Eichner gjør kanskje den beste jobben med å formidle. Det hjelper litt å overspille med stemmen når det er alt man har.

LES OGSÅ: Lashana Lynch blir nye 007.

Dette er kanskje det mest sjelløse Disney har laget på lang tid. Den klarer ikke en gang å vekke den pavlovianske responsen jeg har opparbeidet meg med «Løvenes Konge». Det gjør vondt å se på. Den er et tomt skall av seg selv. Jeg vil anbefale å se originalen. Dette er en film som gjør vondt i sjela å se på.

Og det kommer fra en som til en viss grad liker nesten alt Disney kommer med.

Løvenes KongeFoto:Disney
Simba blir vist frem som nyfødt.