Nytt album fra John Grant:

Sarkasmen surner

Sarkasme er ikke for alle. Det er en måte å uttrykke seg på, eller kanskje en måte å se verden på, for folk som trenger å skape litt distanse mellom seg og livets harde realiteter.

John Grant
John Grant
Love Is Magic
Album | 12.10.2018
Bella Union

Noen ganger er den livsviktig: Sarkasmen som er smart kan være utrolig effektiv, og kombinert med det ektefølte og hjerteråe er den simpelthen uslåelig. Men det er ikke alltid tilfellet. For på John Grants nye album Love Is Magic, føles det litt som om sarkasmen har stått litt for lenge i kjøleskapsdøren, og dermed blitt både klumpete og stinkende i sin form.

John Grant er en amerikansk sanger og låtskriver. Han startet sin karriere i det alternative rock- og countrybandet The Czars på 90-tallet. Et band som oppnådde kritisk, men aldri kommersiell suksess. I kjølvannet av Grants voksende psykiske vansker og rusproblemer slo bandet opp i 2004 etter seks studioalbum.

LES OGSÅ: Supergruppen utgir ny musikk i 2019.

I 2010 gjorde Grant omsider sin solodebut med skiva Queen Of Denmark. Et dypt emosjonelt album som konfronterte hans personlige demoner, selvforakt, ulykkelig kjærlighet og opplevelsen av å vokse opp som homofil i konservative rural-Amerika. Alt taklet med tekstlinjer som var like hjerteskjærende som de var vittige og hysterisk morsomme. Dette albumet la plantegningene for tematikken og den skarpe lyrikkstilen som har gjennomsyret Grants diskografi hittil.

Sanger om en verden som blir stadig galere

Humor, satire og sarkasme har alltid vært viktige virkemidler for Grant. Og på Love is Magic virker det som han har bestemt seg for å spille enda hardere på dette til det punkt at han lager revymusikk. Den trampende synth-marsjen Metamorphosis er en usedvanlig brå og overrumplende måte å åpne et album på, men tekstlinjer som «Fourteen year old boy rapes eighty year old man» og andre sjokkerende sitater som kunne vært fra tabloidoverskrifter. Alt fremført med en enerverende animert og tilgjort stemme.

Jeg setter pris på, og sympatiserer med hva Grant vil uttrykke på denne låta. Følelsen av at vi lever i et bisart sirkus vi ikke slipper ut av. Men teksten er hverken subtil eller smart nok til å uttrykke dette på en god måte. At den har et b-parti som ikke helt passer inn i låta, hjelper heller ikke.

Grant prøver seg med tullestemmen sin på flere spor på Love Is Magic med varriende hell. Preppy Boy er en forfriskende vittig synthfunklåt hvor Grant omfavner sine sugar daddy-tendenser til det fulle. Låta Diet Gum virker til å også være om hans ofte dysfunksjonelle forhold til yngre menn, hvor Grant spiller ut den ene siden av en spesielt tilspisset utveksling. Låta er en som en litt for lang, og litt for plump SNL-sketsj.

Artisten tok først synthen i bruk som et dominerende element på andrealbumet Pale Green Ghosts, og den gangen føltes det som et friskt tillegg til låtskrivingen. På Love Is Magic hvor nesten samtlige låter er veldig synth-baserte virker det som om det er en krykke for ham, og albumet føles ganske ensfarget på grunn av det.

LES OGSÅ: Fikk PTSD av å bli forfulgt av fotografer.

Det er mulig jeg er partisk, men jeg synes ikke 80-talls «Stranger Things»syntharpeggioer er spesielt spennende. Låta Tempest for eksempel, føles rimelig platt ut grunnet nevnte musikalske virkemiddel. En ballade som i sin essens er ganske vakker.

Glimt av tidligere genialitet

Der jeg synes John Grant fungerer godt på Love Is Magic er på softrock-låtene og balladene. Tittelsporet er definitivt en av hans bedre låter, og en sterk fortelling om depresjon og vanskeligheter med å føle affeksjon for andre, med den banale og vakre moralen om at kjærlighet tross alt er fullstendig magisk. Nevnte låt sammen med Is He Strange har det oppriktige melodramaet Grant pleide å levere.

Love Is Magic er noe av et lavpunkt i John Grants artistiske karriere. Flere låter føles litt underkomponerte eller uferdige. Sarkasmen, som jeg så ofte relaterte til, føles trøtt ut og egentlig ganske irriterende på dette albumet. Og jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at Grant sitter litt fast i temaer han har utforsket ytterpunktene av på tidligere låter. Smug Cunt er nok et selvbebreidelsesanthem.

Jeg føler meg litt ferdig med å høre ham bryte ned seg selv til det evinnelige, og jeg hadde håpet han var ferdig med det óg.