Minor Majority med nytt album:

Så uprovoserende at det provoserer

Minor Majority er klare med sitt første album på 10 år.

Tidskapsler er et fascinerende konsept. Du legger en suvenir av noe som definerte din tid i en boks, og graver det ned. Alt dette i håp om at fremtidige generasjoner skal finne det og få et lite innblikk i hvordan det var å leve på din tid. Minor Majoritys tidskapsel er bare ti år gammel, men det føles som om verden har forbigått dem med femti.

Minor Majority
Napkin Poetry
Album | 11.01.2019
Voices of Wonder

Bandet startet opp i 1999 med sin egen blanding av vise og velpolert pop med et lite nikk til countrymusikk fra den andre siden av Atlanterhavet. Med skiver som If I Told You, You Were Beautiful, Up For You & I og Reasons To Hang Around, tok bandet radiobølgene og hitlistene med storm.

Nå er det er ti år siden Minor Majority slapp sin forrige fullengder, og lite har endret seg for bandet. Det er stort sett den samme besetningen, og de låner fortsatt gjestemusikere og låtskrivere fra rundt om i den norske musikkbransjen.

LES OGSÅ: Intervju med Pål Angelskår.

Den eneste markante forskjellen er Pål Angelskårs stemme, som tydelig har eldet seg. Den er mindre glatt enn det jeg kan huske.

Provoserende uprovoserende

Minor Majority har jo aldri vært kjent som et band som utfordrer. Og det er jo for all del bandets nisje, det som gjorde dem til slik et suksessfullt radioband. Men det har også vært gode låter og velskrevete catchy melodier som har båret bandet.

Og det nye albumet, Napkin Poetry, mangler dessverre dette.

Napkin Poetry føles som et Minor Majority-album på autopilot, eller en improvisert etterligning av bandet. Når det er sagt så er arrangementene nydelige. Alt fra de akustiske akkordprogresjonene, og de overdådige strykerne, til den crunchy elektriske gitaren. Men det hjelper ikke så mye at innpakningen er bra, når innholdet er tomt.

Albumet består stort sett av lavmælte ballader. Men inne i mellom slår de til med en «skikkelig» rocker. Som låta Can’t Think Of A Reason som et eksempel. Etter flere gjennomlytt oppdager jeg at låten bare virker spennende på grunn av at låtene kom før var drepende kjedelige. Også har vi det åtte minutter lange klossen av en låt, How To Fall, hvor bandet prøver seg på en form for Pink Floyd-aktig oppbygning. Bare at de har ikke helt guts til å dra den helt ut til Pink Floyd-nivå en gang. Det er Pink Floyd light.

Muzak, taffelpop og heismusikk

Jeg har snakket om mangelen på fengende melodier og gode låter. Jeg har snakket om hvor kjedelig albumet er. Det kan egentlig ikke måle seg med tekstene. På en måte er Napkin Poetry ganske passende. Det minner om poesien en kjærlighetssyk, fjorten år gammel versjon av undertegnede ville skrevet ned på det han fant for hånden, mens han ble tvunget med på kafébesøk av sin mor. Another Year er kroneksempelet på nivået av klisjé albumet når. Akkompagnert av «Good girl, gone bad»-refrenget, går låta i arkivet med de andre tragedievinklede låtene om kvinner som har mistet seg selv i livet, og trenger redning.

LES OGSÅ: Slottsfjell-eventyret kan være over.

Minor Majority har alltid vært muzak, taffelpop og heismusikk. Musikk som er fin å ha på i bakgrunnen fordi den ikke vekker sterkere følelser enn en matt tilfredshet. På Napkin Poetry er de også ikke-musikk. Det er ikke egentlig relevant, og du burde rette oppmerksomheten din en annet sted.