Nytt album fra Beaten To Death:

Så sinnssvak at det er verdt å sjekke det ut

Beaten To Death

Ja, da er det den tida på året. Det er jul, og da er det tid for oss musikksynsere å anmelde litt juleplater. Du må jo vite hva du skal kjøpe til bestemor. Nye Nordstoga? Reiersrud, kanskje? Feil. Beaten To Death har sluppet juleplata som setter alle andre juleplater i skyggen.

Beaten To Death
Agronomicon
Album | 24.12.2018
Mas-Kina Recordings

Beaten To Death er noe så sjeldent som et norsk grindcore-band. De har eksistert i et tiår, men begynte ikke å gi ut plater med sin noe humoristiske og lyse variant av sjangeren før i 2011. Og det komplett med kakemonster-vokal kombinert med umulig intrikate og nærmest voldelige instrumentaler.

Når du slipper skiva di på julaften, og bygger opp hele promoteringen din med en julekalender, så ber du om å få rare blikk. Og blikkene burde bare komme, for Agronomicon er virkelig noe å få med seg.

Blodig alvorlig morsomt

Grindcore er en sjanger det er vanskelig å komme inn i for en som står fullstendig utenfor death-orientert metal. Men Beaten To Deaths musikk er så sinnssvak at det er verdt å sjekke det ut, uavhengig av om du egentlig liker den slags. Trommene låter som en trommemaskin programmert av fireåring på sukkerkick, og gitarene har en slags country-aktig twang som på mystisk vis passer inn.

Vokalen er jo brøling, men når tekstene skinner gjennom, er det virkelig kostbart. Min personlige favoritt er «Hva med å spørre om Svein vil spille trommer? Nå er vi voksne og ikke teite lenger. Møtte han på Manglerud T-bane forleden», fra Dere er herved oppløst. Ja, det er noe for seg selv. Spesielt når det er ute av kontekst.

Albumet flyr fort unna, og høydepunktene er tett på hverandre. Bjørnstjerne Ibsen står som et punkt i albumet hvor de lar ting roe seg ned litt, og riffene virkelig får puste. En melodisk perle!

LES OGSÅ: Norway Rock Festival annonserer ni nye band.

Agronomicon-låta er fet, ikke bare på grunn av tematikken, men bass og vokal-brekkene mellom den groovy matte-galskapen sitter utrolig bra i nakkemusklene. Eternal Punished Septic avslutter albumet og virker til å ville ta livet ditt. Den lille black metal-passasjen på denne låta er bare utrolig ondskapsfull og uforventet.

Er det meme?

Jeg tror jeg vil svare både ja og nei på det. Det er musikk som ikke tar seg selv altfor seriøst.

Men det er nyskapende fargerik metal som stikker seg ut fra mengden selvhøytidelig og overdrevet campy metal som kommer ut i løpet av et år.