Patti Smith i Oslo:

Rockens ånd manifesterer seg

Patti Smith fotografert under sin konsert på Sentrum Scene i Oslo.

Noen mennesker som har vandret denne jorda har det bare. En magnetisme, en uimotståelig karisma. Når de snakker så lytter du. Når de snerrer, blir du sint. Når de gråter, blir du rørt. Når de roper for opprør, knytter du neven.

Patti Smith
Sentrum Scene, Oslo
Konsert | 16.06.2019

Vi har i dag har en konstant behov for å bli distrahert. Jeg kjenner meg selv igjen i det. Kultur og underholdning er så lett tilgjengelig, vi har det på tuppen av fingertuppene til en hver tid. En skulle tro det var som et paradis, men på mange måter er alt som kaller på vår oppmerksomhet bedøvende på et vis. Det er forbløffende for meg at et svart bakteppe med en backline, og en gråkledd skikkelse i forgrunnen, som ikke virker til å ville mate dette stimuleringsbehovet, gjør så mye mer enn bare det.

Den gråkledde skikkelsen er Patti Smith, og hun er en av tidenes største ikoner innen rock. Hun er en slags indie-Jagger, eller en punk-Bowie. Hun kom til sitt i midten av 70-tallet med et av tidenes beste debutalbum, Horses. Hun var proto-punk, med etterdønninger av hippie-tiden. Hun var like mye rockesanger som hun var poet. Med unntak av et lengre avbrekk på 80-tallet, har hun holdt det gående siden 1975, og hun har gitt ut mange sterke album.

LES OGSÅ: Cohens kjærlighetsbrev til norske Marianne solgt for flere millioner kroner.

Dama er nå 72 år gammel. Hun er like rå, inspirerende, abstrakt og opprørende som hun alltid har vært.

Kunsten å bygge en konsert

De åpner konserten rolig med låta Wing fra 1995-albumet Gone Again, men bygger gradvis på med et lite Hendrix-medley bestående av Are You Experienced? og Manic Depression. Det blir så tydelig at dette backingbandet hun har med seg gjør mye mer enn å backe. Det er sjelden jeg hører rock som er gjort så perfekt sløyt, med perfekt innlevelse på den måten. Mest imponerende er Patti Smiths egen sønn, som trakterer gitaren på et nærmest Zappa-aktig vis.

Videre for vi den spirituelle Ghost Dance, før vi får kveldens første innslag av nevepumpende rock med en versjon av Midnight Oils Beds Are Burning. 

Vi får deretter noen veldig triste nyheter. Patti Smith forteller om et vennepar som har mistet sine barn i en ulykke. Hun vil så dedisere neste låt til de. Gruppen legger så løs på en episk prog-konstellasjon. Hvor på slutten vi får se henne miste ansikt. Hun går av scenen for å samle seg litt, mens bandet covrer Stones og Lou Reed. Så vel som vi følte hennes sinne på Beds are Burning, følte vi nå hennes sorg.

Patti tar på seg lesebrillene for å fremføre noe klassisk Patti-slam. Deretter begynner konserten å gradvis eskalere. Vi hører pianoakkordene til Pissing in a River, og en dame ved siden av meg roper «JA!» i ekstase. Under Because the Night, er stemningen i salen stadig mer elektrisk. Før taket løfter seg og salen eksploderer under Gloria. Det er sang alle kan teksten på. Bandet spiller umåtelig tight. Stemningen er rett og slett magisk.

Ufrivillig sensorisk respons

Jeg visste ikke at å se en 72 år gammel dame snerre, og poesislamme, mens hun prosjektilspytter ut i publikum kunne vekke så sterke fysiske responser hos meg. Jeg sto med frysninger under mesteparten av konserten.

Smith proklamerer om opprørene i Hong Kong, og introduserer People Have the Power. Jeg ser folk pumper med never, og hyler i samdrektighet. Hun vekker et rørende engasjement i et publikum som er satt sammen av både unge og gamle.

LES OGSÅ: Karismatisk rockelegende overvinner publikum.

Dette var i all sin enkelthet en av de beste rockekonsertene jeg har sett. Bandet bare er rock n’ roll helt igjennom, og Patti Smith er bare jævlig kul. Virkelig en minneverdig opplevelse for alle de involverte i Oslo «the city of open minds».