Les også
Anmeldelse av Childish Gambinos nye album:
Voksen, omfavnende og selvhøytidelig Gambino
Nytt album fra Morrissey:
Moz i et nøtteskall – fra høydepunkter til jammerdal
«Once Upon a Time in Hollywood» er Quentin Tarantinos nest siste film. I hvert fall sier han det selv. Om det stemmer vil tiden vise, men vi får håpe han tar til fornuft. For denne filmen viser at Tarantino fortsatt er en av våre mest interessante filmskapere.
LES OGSÅ: Brad Pitt avslører hvilken film han helst ville ha spilt i.
Det som overrasket mest med «Once Upon a Time in Hollywood», og den største gleden med den, er hvor forfriskende lite plott det er i den. Dette er rett og slett Tarantinos versjon av en henge-film. Dette er karakterer som lever i en verden. De henger sammen, de håndterer jobb og bare eksisterer.
Løst forhold til historien
Ikke forvent en film basert på en sann historie, dette er en Tarantino-film, og en del av hans univers. Den forholder seg like mye til historiske fakta som «Inglorious Basterds» gjorde. Jeg tviler på at noen drar for å se en film fra Tarantino og forventer eller har lyst på en troverdig gjenfortelling. Selve tittelen gir også assosiasjoner til både eventyr og lignende filmer som «Once Upon a Time in the West» og «Once Upon a Time in America», som også tok en mer mytisk tilnærming til hva som skapte USA.
Dette er ikke en film om Sharon Tate eller Charles Manson. Det er ikke den historien han er interessert i. Leonardo DiCaprio og Brad Pitt er fokuset. DiCaprios Rick Dalton, og Pitts Cliff Booth er to menn som har havnet litt på utsiden av Hollywood. Filmen er de to som forsøker å finne sin relevans igjen. Det er egentlig det. Det er slutten på en æra.
Dette er nok også det nærmeste vi kommer til å få se Tarantino gjøre en komedie. Jeg visste ikke hvor mye jeg har savnet å se Brad Pitt i en ordentlig gøyal rolle igjen.
