Anmeldelse av «Lords of Chaos»:

Popcorn med tre kirkebranner og et overlagt drap

Scene fra filmen «Lords of Chaos».

Historien har blitt kjent verden over som black metal-sjangerens blodige skapelsesberetning. I Norge erindres det som skjedde med skrekk og vantro: At noe som tilsynelatende var uskyldige provokasjoner og lek fra en gjeng sunn norsk ungdom, kunne eskalere slik det gjorde. Du kan si mye om Jonas Åkerlunds nye film, men én ting er sikkert: Kildematerialet er og blir evig fascinerende.

Jonas Åkerlund
Lords of Chaos
Film | 22.03.2019

Filmen har vært offer for mye diskusjon og motgang. Det har virket som om svært få av de som var involvert i black metal-miljøet i Norge på tidlig 90-tall ville ha noe med denne Hollywood-adapsjonen og gjøre.

Tross alt det, så er filmen å se på norske kinoer i dag. Om det bare var et spørsmål om å helle nok penger inn i prosjektet, eller om det var den endelige regissøren Jonas Åkerlunds fortid som trommeslager for Bathory som overbeviste skeptikerne i miljøet, forblir uvisst.

Men hvordan ble sluttresultatet?

Som en gresk tragedie

For de som ikke kjenner historien, kommer det et kort sammendrag her: Øystein Aarseth starter bandet Mayhem i 1984. Ambisjonen er å bli metal-sjangerens ondeste og råeste. Inn på vokal får de den dødsbesatte Per Yngve Ohlin. Han og Aarseth utvikler et tett vennskap og partnerskap gjennom bandet. Dead, som den dypt plagede vokalisten kalte seg, begynner å gjøre stadig mer ekstreme handlinger for å komme nærmere døden, og ender til slutt med å skyte seg selv i hodet.

Hvorvidt dette gjorde et inntrykk på Aarseth er uvisst, men filmen virker til å tolke det dit hen at dette hadde stor innflytelse på hvordan Mayhem og Aarseth utviklet seg i etterkant. Ingen urimelig slutning i det hele tatt.

LES OGSÅ: Da Hollywood skulle fortelle om mord og kirkebranner.

Aarseths evne til å danne nettverk blir etter hvert så raffinert at han danner en kultlignende gjeng rundt seg, plateselskapet Deathlike Silence og platebutikken Helvete. Blant medlemmene i denne «sorte sirkel» var Kristian Vikernes. Han var en beundrer av Mayhem og Aarseths ambisjoner, og Aarseth hadde også en gjensidig beundring for Vikernes og hans ekstreme enmannsband Burzum.

Beundringen utviklet seg til rivalisering i det Vikernes stadig gjorde mer ekstreme handlinger for å promotere musikken og satanismen som for Vikernes hadde utviklet seg til nasjonalisme og en ideologisk overbevisning. Det er jo nettopp kirkebrannene som gjorde denne gjengen til kjendiser over natta her i Norge.

Sjalusien og gnisningene mellom de to endte til sist med at Aarseth lå død for Vikernes’ hånd i en trappeoppgang på Tøyen.

Et splittet produkt

«Lords of Chaos» er dels musikkfilm, delvis mørk komedie, og delvis B-film-splatter med et blockbuster-budsjett. Den er derimot ikke et eklektisk stykke filmkunst som klarer å kombinere disse sjangrene, men heller et rimelig forvirret vesen.

Musikkfilmen «Lords of Chaos» gjør som andre fantastiske musikkfilmer har gjort før, den velger og vraker mellom myter og dokumenterte sannheter. Men «Lords of Chaos» er ingen «Amadeus» eller «24 Hour Party People». Jeg føler egentlig at kildematerialet her er så sinnssvakt at ingen spekulative myter kan gjøre historien mer levende. Elementene av filmen som trolig er oppdiktede ender bare opp med å vanne ut de delene som var sanne, og vanner dermed ut klimaksene i samme slengen.

Som mørk komedie klarer «Lords of Chaos» seg nesten. Det fungerer godt i filmens begynnelse. Her blir vi presentert med den rurale og fjompete verdensbygda Norge. Gutta i Mayhem leker rundt i liksminke, tar skumle svart-hvitbilder av seg selv, lar seg sjokkere av den forskrudde Dead, mens de fester og i bunn og grunn bare er ungdommer. Denne delen av filmen er både morsom og veldig lett å relatere til.

LES OGSÅ: Tidenes mest takknemlige og givende band.

Når filmen fortsetter og gutta blir mer voksne, faller de humoristiske elementene mer og mer flatt:

Som publikummer får jeg meg ikke til å le av Vikernes’ nazisympati, forkastelige kvinnesyn, eller psykopatiske tendenser. Dette bunner i et større problem med den karakteren som helhet, men det kommer jeg tilbake til.

Splatter og horror-elementene er det som er igjen av filmen som faktisk fungerer. Måten selvmordet til Ohlin er fremstilt, er så rått og usminket. Måten vi får stadige frempek til de voldelige grusomhetene som er i ferd med å finne sted gjennom de små tingene. Slik som filmene karakterene ser på i bakgrunnen, og kjøttkebabene de stadig gomler på. Alt dette er ganske genialt.

Og best av alt er kirkebrannene. Du får en fornemmelse av virkelige rasende helvetesbranner, samtidig som du kjenner en tristhet i det landemerker som Åsane kirke brenner ned.

Personlighetsgalleri fra Helvete

Det som virkelig bare drepte «Lords of Chaos» for min del var karakterene. Dette er en historie som har ødelagte sjeler, forvirrede ungdommer og karakterer av ren ondskap. Få eller ingen av disse typene fant sted i filmen.

Jeg starter med det minste, og mest unødvendige. Ann-Marit, Aarseths kjærlighetsinteresse spilt av Sky Ferreira. Ferreira gjør en god rolle som alltid. Hun er trolig den sterkeste skuespilleren i hele ensemblet. Jeg ser at filmskaperne vil bringe en kvinnelig karakter inn i historien, og at filmen blir mer salgbar når det står ekte kjærlighet på spill. Problemet er bare at kjærlighetshistorien de to imellom føles veldig pålagt resten av filmen.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Tempel sitt debutalbum.

Det eneste som sitter igjen for meg i scenene de har sammen, er at Aarseth har flashback til øyeblikk hvor han er sammen med sin avdøde venn Ohlin opptil flere ganger. Noen ganger er vennen levende, noen ganger død, andre ganger begge deler. Jeg vet ikke om jeg er ment til å tolke at forbindelsen mellom Ohlin og Ann-Marit. Hintes det til at forholdet han og Aarseth hadde var mer enn platonisk?

Jeg kan ikke annet enn å spekulere.

Et pent ansikt med lite emosjonell kapasitet

Og når vi er inne på Pelle Ohlin, må jeg nevne Jack Kilmers prestasjon i rollen. Han var omtrentlig like overbevisende som hans far Val Kilmer var i rollen som Jim Morrison i filmen om The Doors. Et pent ansikt med lite emosjonell kapasitet i hverken den ene eller den andre retningen. Det passer seg svært dårlig i rollen som en selvskadende eksentriker med et oppriktig dødsønske.

Jeg sparte det vanskeligste til sist, og det er Emory Cohens Varg Vikernes. Her tror jeg faktisk Cohen kunne tatt seg bedre ut med et bedre manus. Jeg sympatiserer med filmskapernes frykt for å fremstille drapsmannen på et noe som helst flatterende vis. Men måten karakteren ble fremstilt på gir ikke mye mening.

I filmen fremstilles Vikernes delvis som et ynkelig kryp. Delvis som en asosial, oppmerksomhetssulten tenåring. Noe det er lett å håpe at han var. Tingen er at Vikernes i virkeligheten både er intelligent og veltalende, men han mangler empati og sosiale evner. Ikke at jeg er hans psykolog eller noe, men mannen blotter personligheten sin daglig på youtube, så vi vet jo hva slags type han er. Problemet med å fremstille Vikernes som de gjør i filmen, er at de ufarliggjør ham som skurk i fortellingen.

Når skurken i fortellingen er så ussel svekkes følelsen av at noe står på spill. Draget som han har på Aarseth gir også svært lite mening. Aarseths karakter har for øvrig noe av det samme problemet da han ikke helt har de manipulative evnene han burde ha hatt. Når det er sagt synes jeg Rory Culkin gjør en dugende jobb med å portrettere den indre uroen og paranoiaen til gutten som plutselig er på dypere vann enn han er i stand til å takle.

LES OGSÅ: Populær Netflix-film får oppfølger.

«Lords of Chaos» handler i bunn og grunn om hvordan gruppetenkning og polarisering kan ende fatalt for ungdommene som står midt i det.

Filmen er nok litt for tøysete og litt for ufokusert til å formidle dette i klartekst. Åkerlund er en profilert musikkvideoregissør, noe som merkes da filmen har noen slående visuelle øyeblikk. Evnen til å formidle en historie, eller å skrive tiltalende karakterer, er kanskje ikke helt der.

Foto:Nordisk Filmdistribusjon
Bilde fra «Lords of Chaos».