Anmeldelse av Pixies' nye album «Beneath the Eyrie»:

Pixies er tilbake!

Pixies-frontmann Frank Black på scenen på Øyafestivalen i 2017.

Hvis du leser dette er du nok allerede Pixies-fan, så la oss hoppe over den normale introduksjonen jeg pleier å fylle inn her.

Pixies
Beneath the Eyrie
Album | 13.09.2019
BMG Records

For hvis du er Pixies-fan så vet du selvsagt at Surfer Rosa og spesielt Doolittle er noe av det ypperste som noen gang er laget innenfor støyende rock. Og du er nok også enig når jeg sier at det har vært vanskelig å være Pixies-fan etter Kim Deal forlot bandet i 2013.

Comeback-albumet Indie Cindy og Head Carrier var ikke bare bandets svakeste plater, men også absolutt søppel, til tross for enkelte livstegn.

LES OGSÅ: Store nyheter fra The Who.

Selv Deals erstatter, den dyktige Paz Lenchantin, kunne ikke få bandet på rett spor. Forventningene er med andre ord så lave som de kan bli før bandets syvende album.

En konseptuelt gotisk, horror-påvirket paraply

Hva som har skjedd siden 2016 skal jeg ikke si, men det Pixies vi møter på Beneath the Eyrie har fått en så enorm saltvannsinnsprøytning at det er vanskelig å kjenne igjen den slappe skyggen fra Head Carrier.

For ikke nok med at Pixies høres ut som Pixies – de prøver jaggu meg på nye ting igjen! Og de lykkes faktisk meget godt med det. Ja faktisk! Jeg vet heller ikke hva som foregår.

Black Francis har fortalt at alle sangene er skrevet under en konseptuelt gotisk, horror-påvirket paraply. Jeg vet ikke om det er dette konseptet eller at Francis har begynt å synge i et toneleie som passer alderen hans, men det fungerer glimrende på Beneath the Eyrie. Ikke bare revitaliseres Pixies’ stjerne på rockehimmelen, dette fungerer som et rockealbum i seg selv.

LES OGSÅ: R.E.M. gir ut sang for Bahamas-ofrene.

Paz Lenchantin virker endelig som en sentral del av bandets uttrykk, og bassen hennes gjør musikken enda mer levende enn den har vært på lang tid. Bass-spillet hennes minner akkurat nok om Deals til å kunne rettferdiggjøre Pixies-soundet, men hennes mer virtouse spillestil smitter også over på resten av bandet. Vokalen hennes er også velplassert i koringen, og gir Francis’ mørkere stemme det perfekte motspill.

Dog er platens virkelige stjerne Joe Santiago. Han kommer endelig tilbake i karakteren som en av hans generasjons viktigste gitarister. Samspillet mellom han og Black Francis’ karakteristiske rytmegitar er ikke hørt så skarpt siden Bossanova.

Peker mot fremtiden

De beste sporene på platen er når bandet undersøker nye beiter. Åpningssporet In the Arms of Mrs. Mark of Chain blander skurrende gitarer med velplasserte breaks og noe så uhørt som synth når Francis og Lenchantins stemmer går opp i en høyere enhet. Det samme gjør seg gjeldende på On Graveyard Hill som er den beste Pixies-singelen siden Bagboy. Låten lyder som en Pixies-klassiker, men peker også mot fremtiden. Andresingelen Catfish Kate som har en av platens mest medrivende koringer er like deler moderne rock og Surfer Rosa.

På horror-polkaen This Is My Fate kanaliserer Pixies sin indre Tom Waits, og selv om låten er mer Scooby Doo enn Halloween lykkes eksperimentet til fulle – noe som ikke alltid har vært en selvfølge med Pixies. Velplassert chemballo og «skummel» perkusjon fra David Lovering. Igjen skal Lenchantin fremheves for sin innsats på denne sangen. Det her er Halloween når det er på sitt gøyeste!

Innfrir forventningene

Platen passer godt inn i Pixies’ lydverden med akustiske klimpringer (Death Horizon), spaghettiwestern-surf (Los Surfers Muetos) og rendyrket punk (St. Nazaire) samtidig som en ny energi er tilført på samtlige spor. Bevares! Visse sanger står sterkere enn andre, men det er til gjengjeld ikke en halv plate fylt av irriterende bråk som har vært tilfellet med de to forrige platene.

Pixies innfrir forventningene med Beneath the Eyrie, som ingen hadde til de. De endrer vesentlige detaljer som gjør at man igjen må regne med at de kan levere betydningsfulle album. Det gjør de i hvert fall på deres syvende album – deres beste siden Trompe le Monde!

For helvete Pixies! Velkommen tilbake!

29. september spiller Pixies på Sentrum Scene i Oslo. Her ser du hvordan det så ut da de spilte på Øyafestivalen sommeren 2017: