Anmeldelse av «Jesus Is King»:

Nei, dette er ikke bare en fase

Den amerikanske rapperen Kanye West.

Kanye Wests Jesus Is King er ikke kun for trofaste kirkegjengere.

Kanye West
Jesus Is King
Album | 25.10.2019
Def Jam

Sist vi hørte ham på en offisiell utgivelse rappet Kanye West: «You’re such a fucking hoe, I love it». Lil Pumps låt I Love It hadde premiere under Pornhub Awards og toppet umiddelbart listene. Kikker man videre på denne absurde tidslinjen ser man at den moralske pendelen virkelig har svingt seg i den andre retningen.

Så kraftig at Kanye skal ha stilt krav til alle medvirkende på albumet om å ikke ha sex før ekteskapet under arbeidet med Jesus Is King.

LES OGSÅ: Sondre Justad med sjokkbeskjed til fansen.

Med dette i bakhodet, tenk deg hvordan dette prosjektet kunne hørtes ut. En artist, kanskje samtidens mest berømte, eller oppmerksomhetssøkende (velg selv), gjennomgår en eller flere psykotiske episoder offentlig, tar tilsynelatende irrasjonelle politiske standpunkt og et par måneder senere vier sitt liv til gud. Fra Alice Coltrane til Sebastian Stakset er musikkhistorien belemret med nyfrelste artister som plutselig ser på seg selv som evangelister først og fremst, deretter musikere; en tafatt rangordning som ofte merkes.

For oss som verken er trofaste kirkegjengere eller klare for å åpne våre hjerter til gud kunne Jesus Is King ha hørtes veldig tåpelig ut, men det første man oppdager er hvor mye det går an å nyte dette albumet likevel.

Både forhastet og forsinket

Det beste med et ufullbyrdet album, som klarte å bli både forhastet og forsinket på samme tid, er at ikke rekker å bli for slitsomt predikerende på sine 27 minutter og med låter som ofte er kortere enn to minutter. Denne egenskapen er sannsynligvis også det som kommer til å skape et skille blant lytterne. Noen av vokalsporene høres ut som de er spilt inn på AirPods og så godt som alle låter har instrumentale mixer som åpenbart kunne vært jobbet mer med.

Kanskje det høres ut som lave forventninger, men du blir vant til det. Dette er lo-fi Ye, og vi må ta det som et legitimt uttrykk.

Helt fra begynnelsen av høres mye av dette velkjent ut. Koret fra familien Wests egen gudstjeneste (Sunday Service) brukes på Every Hour på samme måte som han lekte med samplinger på The College Dropout. Denne gangen er dog koret i sentrum og alt er i en frenetisk takt. Ingen ønskes velkommen her. Nei, det er tungetale før man i det hele tatt har rukket å sette seg ned på kirkebenken.

Allerede i løpet av disse få sekundene får man et glimt av det Kanye forsøkte å gjøre på The Life of Pablo i et mer renspikket format.

Svett, dansbar og iblant kontemplativ

Så skjer det veldig mye og med tanke på hvor kort det er går albumet gjennom minst er park klare endringer. Første halvdel med den potensielle hiten Follow God og Pierre Bournes magi på On God er slik man ønsker at kirken kunne være, svett, dansbar og iblant kontemplativ. Den andre, mer harmoniske halvdelen begynner med Water og fortsetter å sikte seg inn mot sjelen med God Is som inneholder tåredryppende vokal fra soulsangerinnen Dora Pickett og Kanye selv.

Det er umulig å vite hvor dette vil føre. Kommer han virkelig til å gi ut nye innspillinger av egen diskografi med nye religiøse tekster? Han sier det, men Kanye sier mye.

LES OGSÅ: Knausgård stoppet Netflix-prosjekt.

Imidlertid er det like umulig å ikke føle noe når man med åpent sinn lytter til disse åpenbart halvferdige låtene, som til sammen utgjør en tidskapsel for en periode med fascinerende, uhåndterbar og uungåelig genial skaperreise gjennom dette absurde livet.