New Order på Piknik i Parken:

Når publikum må bære bandet

New Order på scenen under Piknik i Parkens første dag.

Bevegelse og utvikling har alltid vært et sentrale begreper for New Orders musikk. Gårsdagens konsert ga derimot et bilde av et band i stagnasjon. Et band hvis oppgave er å gi publikum en kriblende følelse av nostalgi.

New Order
Sophie, Piknik i Parken
Konsert | 13.06.2019

New Order var akkurat det navnet utga dem for å være. Etter Ian Curtis’ altfor tidlige bortgang var det klart at Joy Divison ikke kunne fortsette. Det var så klart for en ny tidsalder. New Orders klassiske 80-tallsalbum som Power, Corruption & Lies og Low-life har hatt stor påvirkning på pop, dance og elektronisk musikk slik vi kjenner det i dag.

Til fansens skuffelse så er New Orders besetning bare nesten urørt. Bassist Peter Hook og bandet har hatt sine uoverensstemmelser, og Hook har i de siste årene brukt tiden sin på et konkurrerende band. I likhet med New Order så tjener de penger på å hylle den storheten som var Joy Division.

LES OGSÅ: Disse konsertene kan du ikke gå glipp av på Piknik i Parken.

Det legger derimot ingen demper på feststemningen da Sumner, Morris, Cunningham og Gilbert fremfører udødelige låter fra diskografiene til to store band.

Bernard Sumner kan ikke synge

Dette er ingen nyhet. Det er likevel det som står mest ut i minnet mitt, og dessverre det som preger gårsdagens konsertopplevelse i størst grad. Dette har nærmest vært signatur for bandet siden dets oppstart på 80-tallet. Den gutteaktige, blåøyde, og ikke minst sjarmerende stemmen. Den holder ikke opp helt sangteknisk. Intoneringen er sur, men melodiene er søte. Det er egentlig som et slags trademark for bandet, og jeg ville ikke byttet ut Sumner på Low-life om jeg så kunne valgt fra øverste hylle.

Det plager meg derimot når syngingen hans har nådd et nytt nivå av middelmådighet. Kombinert med hans litt likegyldige tilstedeværelse på scena, føler jeg ikke at dette er det beste fansen kunne fått. Syngingen hans er ekstra ille der han også må traktere sin gitar, så det gikk naturlig utover Joy Division-låtene. Heldigvis er mye av New Orders låtmateriale så sterkt, at opplevelsen fortsatt er tilfredsstillende mye av tiden.

Konserten sparker i gang med Singularity, en perle fra 2015s Music Complete, etterfulgt av Regret og Academic. Etter dette går vi rett inn i Joy Division-hyllestmodus. She’s Lost Control, Shadowplay  og Transmission. Postpunk-bandets mest ikoniske låter på rekke og rad. Her føles det dessverre litt som om vi opplever litt halvhjertede covere, og ikke det sanne gospelet fra Joy Division i kjøtt og blod.

Til tross for mine skuffelser rundt Sumners fremførelse, så traff hans melodikaspill på Your Silent Face virkelig en sweet spot, og låta var ellers fortreffelig. Bizarre Love Triangle var sykt fengende og dansbar som alltid, og refrengene på Perfect Kiss og True Faith hadde riktig mengde av det episk fengende. Blue Monday skulle man tro ble en sikker vinner, likevel føltes den rushet på et vis. Oppbyggingen her hadde potensiale for å ta helt av, men det føltes som om den ble kuttet for tidlig.

Der sola aldri går ned

Det hjalp at det var fortreffelig stemning i Sofienbergparken i går. Det hjalp at vi endelig hadde fått den etterlengtede sola vår. Og det hjalp at lyden fra scena var klar og fyldig. Det hjalp også for New Order under deres maltraktering av fantastiske Temptation, at publikum sang for full hals og nærmest bar låta til et tilfredsstillende klimaks.

Det oppnås nye høyder av skrangling når Love Will Tear Us Apart gir oss en følelse av melankoli, romantikk og nostalgi. Her er det usikkert om Morris er sliten der han sitter bak trommesettet, eller om bandet gir litt f*** og bare lar alle ambisjoner på å holde låta sammen gå.

LES OGSÅ: For mye avantgarde på en altfor stor scene.

I korte trekk så var konserten ujevn. Det var dype daler og store høyder. Det føltes ikke alltid som en verdig hyllest til disse musikernes imponerende karriere, men tidvis glimtet det til, og da føltes det som mer enn bare hyllest.