Madrugada på Bergenfest:

Mørkets fyrster har gjenoppstått

Sivert Høyem stilte på scenen med et gjenforent Madrugada under Bergenfest.

Norsk rocks flaggskip har lettet anker igjen. Madrugada overbeviste selv de største skeptikerne.

Madrugada
Plenen, Bergenfest
Konsert | 13.06.2019

Madrugada var i sin tid et av landets fremste og mest populære rockeband, en berømmelse som strakte seg langt utenfor landets grenser. Nå er bandet tilbake og etter å ha reist rundt i Europa i vår er de nå klar for å innta festivalsommeren.

Starten på sommerturen var lagt til Bergen og Bergenfest.

LES OGSÅ: GAFFAs Bergenfest-guide.

Det er 20 år siden debutalbumet Industrial Silence slo innover landet til stående ovasjoner. Nå er det på tide å feire dette jubileet. Industrial Silence er et relativt rolig album, mørk melankoli som passer den norske folkesjelen. Størstedelen av kveldens låter er naturlig nok fra dette albumet, men mot slutten får man også servert noen godbiter fra resten av katalogen.

Mørk melankoli i sommernatten

Mye har skjedd siden sist, men noe forblir uendret. Musikken er fortsatt tung og mørk med masse melankoli. De åpner det hele relativt rolig og kontrollert med Vocal og Belladonna. Fortsatt låter bandet meget bra, det oser av kvalitet fra første strofe.

Trioen er forsterket med tre turnèmusikere på scenen. Alle diskret plassert og gjør jobben sin, fokus er på Sivet Høyem. Det er han som fronter dette.

De store videoskjermene er slukket. Her er det musikken som gjelder. Bandet vil har fokus på scenen. Skal du se godt får du trekke fremover. Det er ikke tvil om at dagens publikum på Bergenfest har kommet for å oppleve comebacket til Madrugada. Dette har de ventet lenge på, Plenen fylles opp lenge før bandet går på. Det tar litt tid før publikum er med på notene. Men etter hvert løsner det både på og foran scenen. Høyem sier ikke stort, men takker for fremmøtet allerede etter tredje låt, alltid en sikker vinner hos publikum. Når fokuset er fanget og stemningen satt er det på med videoskjermene igjen. Nå er det fullt trykk i alle kanaler.

Higher tar det hele enda et hakk opp, nå begynner det virkelig å ta fyr på scenen, Høyem jobber for å få med folkehavet og responsen uteblir ikke. Cato Salsa på gitar gjør en herlig forestilling stående helt rolig ytterst på scenen. Tryller ut gitarlyder av en annen verden. Savnet etter Burås’ gitarlyd forsvinner fort.

Med This Old House tar man steget ut i den akustiske verden. Mørk intens vokal med en herlig dose køntrisound. Dette er akkurat den sounden som stemmen til Høyem kler best. Stemmen har vokst seg kraftfull med årene. Fortsetter med Strange Colour Blue, sårt og mørkt. Trommene drønner som tunge tordenskrall og skaper en mørk, melankolsk stemning. Kjører på med herlig bottleneck-spilling. Bærer låten alene. Rett og slett magisk lyd som trylles frem.

Quite Emotional tar det ned noen hakk, rolig ballade i sakte valsetakt. Her er det bare bølge frem og tilbake til musikken. Publikum koser seg og nyter. De får det de har kommet for og ennå er det ikke over. Electric får æren av å avslutte reisen gjennom Industrial Silence før bandet forsvinner bak scenen.

Eier festningen

Så er det klart for en liten hitparade før sommernatt siger på. Drar i gang en rå versjon av Black Mambo, og nå tar det virkelig fyr. Endelig fart i sakene. Når de første tonene fra Majesty strømmer utover Plenen øker antallet mobiler i luften kraftig. Kvelden avsluttes selvsagt med deres største hit The Kids Are on High Street. Nå får folket det de vil ha. Tusenvis av par med hender klapper taktfast med, mens bandet fyrer av siste rest av kruttet. Sittende på scenekanten og klatrende på barrikadene eier Høyem og Madrugada Bergenhus Festning akkurat der og da.

LES OGSÅ: Anmeldelse av New Order fra Piknik i Parken.

Mens Elvis synger If I Can Dream over lydanlegget hylles bandet av publikum. En perfekt aften. Det tok litt tid, men når de først fikk fot var den ingen vei tilbake.

Madrugada anno 2019 låter så inn i svarteste granskauen rått, det oser av kvalitet i alle ledd. En ren nytelse for ørene. Mange år har gått siden bandet pakket ned gitarkassene, men heldigvis har de tatt de frem igjen. Og de har et par andre album de kan reise rundt med etterhvert også. Funker fint det. Gi folket det de vil ha og de blir fornøyd.