Courtney Barnett på Rockefeller:

Mer klaustrofobisk enn frigjørende

Courtney Barnett på Rockefeller i Oslo.

Når den australske indieyndlingen gjester Rockefeller er det i kjent, men slack stil.

Courtney Barnett
Rockefeller, Oslo
Konsert | 05.11.2018

Dronningen av ruskete indie er endelig tilbake i Tigerstaden og med en solid ny utgivelse i bagasjen lå det store forventingene i luften før mandagens konsert.

Barnett åpner med Hopefulessness, og låta er en solid introduksjon inn i hennes univers. Alt går plutselig litt saktere og den egenrådige kombinasjonen av monotont gitarspill og fangende lyrikk får blomstre til full effekt. Alt lover godt.

LES OGSÅ: The Cure topper plakaten til norsk festival.

Fanfavoritten Avant Gardner er like keitete og sjarmerende som sangeren selv. Selv om låten melodisk sitter litt på halvt hold fungerer den slappe nynningen her flott i samsvar med hverdagsrealismen som Barnett presenterer gjennom teksten. Kombinert gir det en følelse av ærlighet. Fremførelsen i seg selv er på langt nær perfekt, og likevel bygger det opp under formidlingen.

Nerve og rockeklisjéer

På sitt beste er Barnetts tekster altoppslukende. Tell Me What You Really Feel gir også en ny nerve, både lydmessig og lyrisk, til den etter hvert så karakteristiske tankestrømmen. Låtene er kanskje en tanke mer introverte, men slik de presenteres i løpet av settet føles hver linje som små intime betroelser. Det er tydelig at publikum tar det til seg.

Courtney BarnettFoto: Helge Brekke | GAFFA
Selv om røffe kanter og instrumentale utskeielser er en viktig del av settet føles det her mer klaustrofobisk enn frigjørende.

Det er derfor det er så synd at Barnett ser seg nødt til å ty til nær obligatoriske rockeklisjéer. Selv om røffe kanter og instrumentale utskeielser er en viktig del av settet føles det her mer klaustrofobisk enn frigjørende. Låter som, I’m Not Your Mother, I’m Your Bitch drukner nærmest i feedback og melodiske eskapader. En kan selvsagt forstå ønsket om å unne seg selv et «rockestjerne-øyeblikk», men her vi kunne godt vært foruten et par av dem.

LES OGSÅ: Ti filmer om kjente musikere du MÅ se – og fem du glatt kan hoppe over.

Til tross for sine skarpe tekster og glitrende gitarsoloer er hovedpersonen selv ganske fåmælt gjennom kveldens opptreden. Hun presenterer ryddig materialet, men det er helt klart at det er i låtene Barnett slipper seg løs. Hun balanserer profesjonelt mellom vittig humor og seriøsitet, selvmedlidenhet og selvkritikk, og når hun mot slutten spiller Elevator Operator og History Eraser får publikum noe av det de har lengtet etter.

Labert helhetsinntrykk

Kveldens konsert byr på nydelige øyeblikk, som allsangen under Depreston, men helhetsinntrykket er likevel noe labert. Barnett er kanskje kjent for sin avslappede indierock, men en savnet likevel litt mer hensyn til det melodiske også.

Selv om det er rockete og på kanten gjør Barnett seg selv en bjørnetjeneste her, men som hun selv sier: «Guess it’s hard to keep everybody happy».