Ny filmatisering av Stephen Kings roman:

Levende døde i «Pet Sematary»

Bilde fra filmen «Pet Sematary» (2019).

Stephen King står bak den skremmende romanen «Pet Sematary» fra 1983 som i år er filmatisert og regissert av Kevin Kölsch og Dennis Widmyer. Handlingen er både grøssende og spennende.

Kevin Kölsch og Dennis Widmyer
Pet Sematary
Film | 05.04.2019

En familie bestående av Louis, Rachel og de to barna deres, Gage og Ellie, flytter til et hus i et landlig område der det like unna ryktes om en liten gravplass for kjæledyr. Når familiens katt plutselig blir påkjørt og drept, bestemmer faren seg for å begrave katten deres på samme kirkegård. Så skjer det de aldri kunne forestilt seg – kjæledyret våkner plutselig til live igjen.

Den samme historien, basert på Kings bok, er allerede filmatisert fra før i 1989, men er nå tilbake i en oppdatert og ny versjon. Her er også flere detaljer endret mye på, og disse legger man bedre merke til gjennom filmen og mot slutten.

LES OGSÅ: Anmeldelse av «Shazam».

Den én time og 40 minutter lange skrekkfilmen starter med mørke landskapsbilder sammen med skummel og pirrende musikk. Dette maler et godt bilde av hva man kan forvente videre i filmen, både når det gjelder handlingen og selve stemningen. Plutselig, etter et «fade to white»-klipp, blir man henvist til en mye lysere og koseligere setting, med friskere overblikksbilder av huset, samt bilturen familien har frem til de parkerer bilen utenfor. Her kan det umulig være noe farlig, tenker man.

Med andre ord finnes gode kontraster for historien allerede her.

Døden – et godt brukt ord

Louis (Jason Clarke), som jobber på et sykehus, får en dag inn en påkjørt pasient, Victor Paschow (Obssa Ahmed), som gir ham en skremmende opplevelse. Det er her det mørke og skjulte i historien begynner.

Paschow prøver å hinte til at Louis må holde seg unna kirkegården. Vi ser Louis bare bli mer nysgjerrig, så mye at han drømmer om det samme natt. Innimellom dukker det også opp flashbacks av Rachel (Amy Seimetz) og den syke søsteren hennes for en del år tilbake, og man får etter hvert større tilknytting til skyldfølelsen Rachel har over det tragiske dødsfallet til søsteren.

Spesielt skjer disse flashbackene når hun og Louis snakker om nettopp døden, som er et tema som blir tatt seriøst opp gjennom filmen.

LES OGSÅ: Filmen med Metallica-frontmannen kommer til Netflix.

Identifikasjon er et godt virkemiddel brukt i filmen. Det er ikke bare familien, katten Church (oppkalt etter Winston Churchill) og Victor som er karakterer i handlingen, men også Jud Grandall (John Lithgow), en gammel, enslig mann som bor like nær både familiens hus og dyrekirkegården. Han er også den som gir flest advarsler til familien angående den mørke og dystre gravplassen. Men vil Louis eller datteren Ellie, som hvert øyeblikk fyller ni år, høre etter?

Utover i filmen merker jeg et mer anstrengt forhold til Louis, som ikke lenger verken tenker seg godt nok om eller har like god kontroll på sine handlinger. Ellie er også en person man begynner å mislike mer og mer, som gir en ordentlig ekkel og ubehagelig stemning etter hvert.

Jeg vil si jeg ble såpass knyttet til familien gjennom filmen at jeg nesten satt med noen tårer som presset i øyekroken på et punkt. Slik satt jeg også ofte med både frysninger, trekking på smilebåndet iblant, samt undrende tanker, om hverandre.

Man sitter omtrent gjennom hele filmen og er så å si uvitende om hva som kommer til å skje, som jeg synes gir filmen et godt driv. Den er smått forutsigbar visse steder, helt til man blir overraska over at det du tror skal skje faktisk ikke skjer akkurat slik som du først trodde.

LES OGSÅ: Royal Albert Hall får etterlengtet oppgradering.

Det er mye spenning, og det er ofte man skvetter litt i takt med både lyddesign og klipp. Det er dog nok ikke den mest skremmende filmen verken for de skrekkfilm-vante eller de mer lettskremte.

Jeg ble ikke like skremt som forventet, heldigvis for min del siden jeg sjelden ser rene skrekkfilmer nettopp for å slippe redsel. Riktig nok var det flere momenter hvor jeg følte jeg måtte presse tennene sammen for å ikke bite meg i tunga hvis jeg skulle skvette måtte til. Det skjedde heldigvis ikke, men 15 års aldergrense på filmen er det likevel da den grøssende og ekle stemningen ligger i bunn gjennom hele filmen, og spenningen inntreffer slik det skal.

Småhull her og der, men treffsikker på det meste

Kameraføring- og vinkler, samt lyddesign, er de sterkeste virkemidlene når det kommer til det skremmende i handlingen, musikken setter riktig stemning til riktig tid, og skuespillet er overbevisende. Det er likevel noe som mangler. Det kan hende det gikk mer på mine egne forventninger, men det var nok mye mindre kjæledyr i det store og det hele enn det kanskje andre også forventer. Det ble veldig mye fokus på familien, der mange av tankene man sitter med heller ikke blir godt nok oppklart. Hvorfor flytter familien egentlig? Hva er den ordentlige store greia med søsteren til Rachel? Hva har egentlig skjedd med kona til Jud?

Hvis det er noe jeg selv har gått glipp av ved å blunke et par mange ganger for mye, tar jeg det på egen kappe, men forklaringen er uansett ikke god nok til å sette prikken helt over i-en handlingsmessig.

LES OGSÅ: Filmstjernens kommentar om Netflix høstet stående applaus.

Selv vil jeg si det er en god slutt, da ikke mange andre skrekkfilmer er så veldig gode på disse, etter min mening, da det ofte enten slutter brått eller er for forutsigbart. Her er en litt mer åpen slutt et godt valg. Så viser også låten Pet Sematary av Starcrawler (nyinnspilling av Ramones’ sin versjon fra 1989-filmen) i rulleteksten igjen en form for kontrast, både ved å være mer up-beat og ulik selve filmmusikken som er brukt gjennom filmen for stemningens skyld. Det likte jeg godt!

Og som Jud sier: «Sometimes dead is better». Mon tro hva det betyr, og hva som skjedde videre…

Foto:Paramount | Nordisk Filmdistribusjon
Jud (John Lithgow) og Ellie (Jeté Laurence) på dyrekirkegården i en scene fra «Pet Sematary (2019)».