Anmeldelse av «Pokémon: Detective Pikachu»:

Lettbeint neo-noir

I familiefilmen «Pokémon: Detective Pikachu» (2019) er Ryan Reynolds stemmen til tittelrollen med skuespiller Justice Smith som partner.

Pokémon, fanger alle nå!

Rob Letterman
Pokémon: Detective Pikachu
Film | 10.05.2019

Det er ingen hemmelighet at dataspill er en hard nøtt å knekke for filmregissører. «Assassins Creed» (2016), «Warcraft» (2016) og «Postal» (2007) er kun noen av de mest tvilsomme tolkningene. Allerede i forrige uke mottok piggsvinet Sonic refs for traileren til sin kommende spillefilm.

Nå har regissøren bak animasjonsfilmene «Monsters vs. Aliens» (2009) og «Stor Ståhai» (2004), Rob Letterman, påtatt seg oppgaven å filmatisere det legendariske Pokémon-universet.

LES OGSÅ: Nå blir den animerte humorserien til storfilm.

Heldigvis har Letterman klart å levere en sjarmerende og hjertevarm familiefilm.

«Pokémon: Detective Pikachu» følger Tim Goodman (Justice Smith) og hans møte med Ryme; storbyen hvor mennesker og pokémon lever i harmoni. Han møter brått en Pikachu (Ryan Reynolds) med hukommelsestap, og som rent tilfeldig taler menneskespråk. Sammen begir de seg ut på et mysterium som bærer preg av lilla gass, Torterra-hager og guddommelige superkrefter.

Alle skal med

Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har vært en stor Pokémon-fanatiker. Til og med etter utallige timer med Nintendo DS og TV-titting, slår jeg heller et slag for Digimon. Det var dog en liten del av meg som alltid var sjalu på andres kortsamlinger og lillebroren min sin iherdige dedikasjon til å fange, ja, nettopp, alle.

«Pokémon: Detective Pikachu» er gudskjelov mer enn bare en film for blodfansen. Den slipper til de nære, de nølende og de nye.

Til og med som lunken tilskuer blir jeg nesten rørt når Tim inntrer Ryme for første gang. Karakterer vi kjenner fra den todimensjonale serie- eller spill-verdenen sprader plutselig rundt som troverdige vesener. Du kan nok aldri skimte alle de 807 unike artene i løpet av filmen, men de som representeres er fabelaktige.

Familiefilm med stor F

Som kjent er det Ryan Reynolds som gir lyd til den gule hårballen Pikachu. Skuespilleren er kjent for rappkjefta karakterer fra filmer som «Deadpool» (2016) og «The Hitman’s Bodyguard» (2017). Hvis du forventet samme kaliber fra Pikachu, blir du nok mektig skuffet.

Det betyr likevel ikke at «Pokémon: Detective Pikachu» er foruten humor. Tross sin 9 års aldersgrense er filmen god på å underholde både store og små. Med vitser om koffeinavhengighet, miming og fotmassasje klarte detektivene å lirke ut lett humring her og der.

Historieforløpet bærer også preg av et yngre publikum. Dette er ikke nødvendigvis feil, men som voksen og film-fråtser er det lett å se seg mett på åpenbare tvister og ulver i fåreklær.

Det er spesielt en unødvendig, påtvungen kjærlighet mellom Tim og journalisten Lucy (Kathryn Newton). Kjærlighet er et av de mest sentrale temaene i filmen, og da spesielt den vennskapelige typen. Da er det skuffende at en film rettet først og fremst mot den yngre garden skal presse inn overflødige scener som støtter teorien om at jenter og gutter aldri kan være bare venner.

LES OGSÅ: Nå får Netflix en særdeles viktig oppgradering.

«Pokémon: Detective Pikachu» er en solid underholdningsfilm for alle aldre. Det er likevel viktig å påpeke at det, med mindre du har et slags forhold til universet, er lite for en voksen å hente fra filmen.

Men det er en fantastisk mulighet til å introdusere den yngre generasjonen til Pokémon, og en perfekt unnskyldning for å få et gjensyn med barndomsminner.

Foto:SF Studios | Warner Bros
Ryan Reynolds er stemmen til den ikoniske følgesvennen Pikachu i familiefilmen «Pokémon: Detective Pikachu» fra 2019.