Razika tok avskjed på Øya:

La meg slippe å gråte

Razika på scenen under Øyafestivalen 2019.

Farvel. Adjø. Ha det bra, Razika. Etter femten år i trofast tjeneste skal dere gi dere. Kanskje skal dere videre til andre musikalske prosjekter. Kanskje er det helt andre ting dere skal bedrive tiden med. Uansett årsak: Takk for alt!

Razika
Vindfruen, Øyafestivalen
Konsert | 09.08.2019

Jeg setter egentlig pris på å få vite når et bands karriere er over. Det er heller vanlig at man spekulerer. Kommer de til å gjøre et comeback? Kommer det plutselig en plate ut av det blå? Nei, Razika er ferdig. Og det er selvfølgelig et privilegium å få opppleve deres siste konsert noensinne på Øyafestivalen 2019. Gitt at dette ikke bare er avskjedsturné nr. 1 av 14. Vi vet jo om flere gamle travere som er skyldige i å dra ut tida.

Bergensbandet hadde sine spede oppstart på midten av 2000-tallet. Stilen var basert på indiepop og ska (spesielt i begynnelsen), og de dro mye inspirasjon fra band som The Aller Værste, samtidig som de hadde sin helt egen greie. Den blåøyde, men knusende ærlige måten å skrive om forhold og kjærlighet. Den står uten sidestykke i norsk musikkhistorie.

LES OGSÅ: Karpe griper «nye» Øya foran 19.000.

Vokalist, gitarist og keyboardist Marie Amdam ba Øyas publikum sårt om å få slippe å gråte igjennom hele konserten. Det var ingen som måtte legge seg ned i krampegråt. Og det er jo bra, men var det den beste konserten Razika kunne gitt oss?

Tar den plassen de vil

Til å begynne med får vi noen høydepunkter fra fjorårets Sånn kjennes verden ut. Slipp meg fri og Alt du føler er feil. Amdams utbrudd under førstnevnte om at hun ikke snorker eller mener for mye, føles enormt forløsende. Utbruddet mottas med jubel.

Bandet har jo en pågående beef med Oslo. Jeg tror stridsøksa kan begraves nå. På vegne av alle Oslo-borgere, fremførelsen av Oslo var et såpass stemningsboost at vi kan slippe dere av kroken for denne gang.

Flyplassen fra fjorårets skive er også uforskammelig fengende. Litt synd å tenke på at denne ikke kommer til å få like mye spilletid som bandets eldre slagere. Det leder meg til mitt neste punkt om konserten; fikk vi alle de slagerne vi trengte for en slik siste tokt?

Over altfor fort

De hadde jo bare én time spilletid. Men jeg synes virkelig de kunne gjortil Aldri og Gutten i dongerijakke. Dette er jo to av deres aller beste låter. Undertegnede fikk også for seg at de spilte Faen ta deg to ganger, noe som ble avkreftet i ettertid. Det kan jo være litt av problemet med mye av Razikas musikk. At det noe begrensede formatet, og den gjentagende tematikken fører til at noen av låtene er til forveksling like.

Dette var ikke det beste jeg har sett fra Razika tror jeg, men det var en respektabel avslutning. Det ligger jo mye press på å levere på en sånn anledning. Jeg koste meg definitivt, men jeg tror ikke denne konserten kommer til å nå panteonet for tidløse konsertminner for min del. Litt for mange røffe kanter for å fortjene det.

LES OGSÅ: En snuoperasjon uten sidestykke.

Det var ingen tårer, men det ble cava. Det føltes litt som om det var skoleavslutning, og bandet skulle gå av som klasseforstandere. Og de har lært oss mye. Om at det er håp i kjærlighet, og at en ikke må la seg plukke på nesen samme hvor fortapt man er i et forhold.

Oppdatert: I den første versjonen av denne artikkelen kom vi i skade for å skrive at bandet spilte låta Faen ta deg to ganger. Dette stemte ikke, og artikkelen er derfor oppdatert.